Et godt år

Et år går mot slutten - et veldig bra år.

Det begynte tidlig med en fantastisk tur til Drakensberg-fjellene og Lesotho første helga i februar. Snakker om balsam for sjelen for en bymus i Durban:

Den turen satte dessuten anslaget for det som skulle bli a new best friend - Rooney. Og gode vennskap er jo noe av det beste en kan tilegne seg her i livet.

Og så en tur for livet til Kongo. Fullstendig uforglemmelig med desperasjon i flyktningeleire og håp i sentre for voldtatte kvinner. Jeg håper livet mitt vil inneholde mye mer derfra, og etterhvert være en kilde til forandring for det gode.

Noe av det som har prega året mest for meg er arbeidet med ungdommene som bor på gata i Durban. Det har vært tøft og fælt og rørende og godt og vondt - på en gang. Det første halvåret var mye prega av babyer; det siste halvåret av tenåringsjenter. Også neste år vil nok være mye prega av dem - la det også innebære forandring til det bedre og håp.

Og mye moro og sprell, takk til Siphiwe og andre venner i Durban!

Og en fantastisk avslutning, med fakkeltog for Obama og håpet om en vending til det bedre i verden på det storpolitiske nivå (og jeg fikk et glimt av Barack og Michelle!!)

Så la det bli fanfaren inn i 2010: Change! Hope! Yes we can!

Slumdag i Nairobi

Jeg var i Nairobi et par dager og besøkte Ingunn, og ene dagen ble dedikert slummen, med besøk i Mathare på dagen og musikalforestilling om slumlivet på kvelden.

Her er Ingunn og jeg i Mathare:

Vi besøkte en skole:

Her er Ingunn og rektoren på hans kontor:

Jeg ble fascinert av geitene:

og av barna:

Besøk i horehus

Ikke alt jeg gjør her er akademisk - i kveld ramla jeg innom et horehus!

Vi hadde tenkt å oppleve litt mer av Addis, siden stort sett alt vi har sett er konferansebygningen (et digert FN-kompleks som forsåvidt er interessant nok i seg selv) og hotellet. Og du kan trygt si at vi fikk oppleve mer...

Først tusla vi rundt blant suvernirboder og Ladaer (drosjene er Lada, malt i blått og hvitt) i sentrum, men etter hvert ble vi lei av det, og tenkte oss tilbake til hotellet. En mann som jobber som rengjøringsassistent ved hotellet var med oss og viste oss rundt, og han foreslo å dra et sted hvor vi kunne se tradisjonell etiopisk dansing. Det takka vi selvfølgelig ja til, og havna et sted med dansende jenter. Det tok ikke veldig lang tid før vi skjønte at det ikke akkurat var bare tradisjonell dansing de kunne utføre, og de inviterte oss helt tydelig til noe mer... Jeg skriver 'oss' fordi til og med jeg var inkludert i invitasjonen!

Jeg er jo vant til å omgås jenter som selger sex, så det var forsåvidt ikke noe problem, det. Og i stedet for noe kjøp og salg, hadde vi heller en liten hyggelig prat om dagligdagse ting - om landsbyen hjemme, om de forskjellige kulturene i Etiopia, osv.

Men det var ganske fælt. En diger hvit mann satt i en sofa omringet av jenter når vi kom, men forsvant snart til et privat avlukke når vi kom og forstyrra. Jeg vet ikke akkurat alderen deres, men jeg antar de var tenåringer og i tidlig tjueårene. Jeg oppdaga at jeg har blitt litt blind, eller at jeg ikke har sett skogen for bare trær, når det gjelder sexsalg. Jeg hadde liksom blitt så vant til det at jeg ikke var rysta lenger. Kanskje det jeg trengte for å våkne opp igjen var å se det i en ny kontekst. For nå tenker jeg virkelig at det er motbydelig utnyttelse. Han feite, rike mannen, og de unge, fattige jentene. Jeg får vondt inni meg når jeg tenker på dem.

På en eller annen måte må vi få bukt med fattigdom. Jenter og gutter, kvinner og menn, må få muligheter til å leve i frihet fra undertrykkelse og utnyttelse.

Første doktorgrad i landet

I går kveld var jeg på en festmiddag for å feire den første doktorgraden i sosialt arbeid i Etiopias historie!

En avdeling for sosialt arbeid startet for fem år siden ved universitetet i Addis Ababa, og de har hatt flere masterstudenter siden da - og i går altså den første studenten som oppnådde doktorgrad.

Jeg menger meg som sagt med professorer her, og ble derfor invitert til denne spesielle feiringa. Det var veldig gøy - masse glede og stolthet, taler, mat og drikke.

20 arsjubileum

Jeg har nettopp skrevet en lang post som ble borte fordi internett er sa darlig her... Men jeg skal prove a skrive litt igjen... I ar er det 20 ar siden konvensjonen for barns rettigheter ble vedtatt i FN, og jeg er med pa noe av markeringen her i Addis Ababa. Jeg er her pa en konferanse som heter "Children's Rights at a Cross-roads. A Global Conference on Research and Children's Rights" som arrangeres av UNICEF, Childwatch og AFRC. Det er spennende, fordi det er mye debatt rundt veien videre, og overraskende vilje blant noen til a se (selv-)kritisk pa hva som gjores na - og det er oppmuntrende. Punkt nr 1, hvis noe skal vaere meningsfylt, ma vaere viljen til a vaere aerlig, og punkt nr 2 mot til a innromme feil og svakheter og a peke pa en annen vei videre.

Det er oppmuntrende a oppleve et driv for endring og engasjement for barns ve og vel.

Det er dessuten litt av en opplevelse for meg a vaere her - blant alle ekspertene. Jeg menger meg med professorer som jeg bare har lest artikler av tidligere, og det er goy :-) Mange spor meg hva doktoravhandlinga mi er om, og jeg ma forklare at jeg har langt igjen enna - jeg har nettopp skrevet siste eksamen i bachelorgraden min... Sa jeg er jammen priviligert som kan vaere her.

Men jeg var ikke sa veldig hoy i hatten da jeg hadde en presentasjon i dag. Folte meg som en liten mus i forhold til alle ekspertene, og lurte pa om jeg turde a si noe til dem... Men det gikk bra, og jeg har faktisk fatt flere svaert positive tilbakemeldinger. Mine to temaer var metodologier og etiske standarder i forskning med barn, sa det var forholdsvis heavy, men jeg bygde det rundt egne erfaringer og var ganske modig i mine ytringer. Jeg framholdt kritiske og frigjorende teorier som avgjorende for god forskning med barn, og at malet med forskning ma vaere forandring til det bedre og at man derfor ikke kan vaere sakalt noytral og distansert som forsker, men ma involvere seg menneskelig.

Men na er det over midnatt og jeg ma legge meg. Ma opp tidlig hvis jeg vil ha varmtvann til dusjen i morra tidlig...

Mer folger om ikke sa lenge :-)

Ankomst Addis Ababa

I dag tidlig ankom jeg Addis Ababa i Etiopia. Har vaert og besokt Ingunn i Nairobi forst, og jeg skal fortelle derfra senere. Har mange bilder, blant annet, men internett er for tregt til a laste det opp na.

Dro fra Nairobi klokka 3 om natta, sa jeg var groggen da vi landa, og jeg stupte mer eller mindre rett til sengs nar jeg kom til hotellet. Har sittet litt pa balkongen, men det er det eneste av Addis jeg har opplevd sa langt. Det er fotballbane under rommet mitt, og gutter har spilt fotball hele dagen. Ellers er det noen fine fjell i bakgrunnen, behagelig og kjolig temperatur - kort og godt, Addis virker som en kjempefin by.

Mer kommer snart!

Uten personnummer = uten eksistens = nesten uten muligheter

En av mange ting som har skjedd i det siste er at en venn av meg nå offisielt eksisterer! Det er kanskje ikke til a tro for norske lesere, men her i landet kryr det av folk uten personnummer - og dermed uten offisiell eksistens.

A ikke ha personnummer betyr at det ikke er mulig å få formell jobb, studere, åpne bankkonto, få visse medisiner (f.eks. ARVs som man må ha for ikke a dø av AIDS), få førerkort, kjøpe tomt eller hus, og mye mer - kort sagt alt det vanlige vi gjør som ikke-lutfattige innbyggere og som gjør det mulig for oss å ha en viss levestandard.

Så å få personnummer er som å få et nytt liv. Et hav av muligheter åpner seg. Alt du drømmer om er nå teknisk mulig - og det gir en enorm motivasjon til innsats for et bedre liv. Plutselig blir det et poeng å lære å lese bra nok til å kunne ta teoriprova, slik at du får lappen, for eksempel. Og det gir mening å skifte ut dag-til-dag og hånd-til-munn-mentaliteten, fordi et annerledes liv faktisk er mulig. Det går an å få seg et hjem. Det går an å få seg en jobb.

Og det er ikke enkelt å få personnummer når du har vaert hjemløs siden du var 5 år. Skuffelsene har vært mange de siste to årene, for hindringene har syntes uoverkommelige, men NA! Nå har det vanskelige skjedd.

Så nå er livet nytt! En gavepakke i form av et personnummer.

Personnummer = eksistens = mange muligheter = HURRA!

Bachelor og bachelorette

Det er ca 100 år siden forrige bloggoppdatering... Beklager, igjen... Det er hektisk med ferie, nemlig :-)

Forrige fredag skrev jeg min siste eksamen - og nå er jeg ferdig med graden! Hurra! Så nå er jeg bachelor og bachelorette - dvs med grad og singel. Graden inkluderer en honours, så med tulleoversettelse blir det 'ungkarskvinne med ære' - og det passer jo godt :-)

Så nå har jeg fri fra innleveringsfrister for en stund, og disponerer tida fritt, og det er deilig! Sommeren har kommet for fullt også. Foreløpig synes jeg det er litt for varmt til å klare å nyte det, men jeg omstiller meg forhåpentligvis snart, slik at jeg kan nyte ferien med noen dager på stranda. Livet er godt!