I dag tidlig ankom jeg Addis Ababa i Etiopia. Har vaert og besokt Ingunn i Nairobi forst, og jeg skal fortelle derfra senere. Har mange bilder, blant annet, men internett er for tregt til a laste det opp na.
Dro fra Nairobi klokka 3 om natta, sa jeg var groggen da vi landa, og jeg stupte mer eller mindre rett til sengs nar jeg kom til hotellet. Har sittet litt pa balkongen, men det er det eneste av Addis jeg har opplevd sa langt. Det er fotballbane under rommet mitt, og gutter har spilt fotball hele dagen. Ellers er det noen fine fjell i bakgrunnen, behagelig og kjolig temperatur - kort og godt, Addis virker som en kjempefin by.
Mer kommer snart!
Sunday, November 29, 2009
Friday, November 13, 2009
Uten personnummer = uten eksistens = nesten uten muligheter
En av mange ting som har skjedd i det siste er at en venn av meg nå offisielt eksisterer! Det er kanskje ikke til a tro for norske lesere, men her i landet kryr det av folk uten personnummer - og dermed uten offisiell eksistens.
A ikke ha personnummer betyr at det ikke er mulig å få formell jobb, studere, åpne bankkonto, få visse medisiner (f.eks. ARVs som man må ha for ikke a dø av AIDS), få førerkort, kjøpe tomt eller hus, og mye mer - kort sagt alt det vanlige vi gjør som ikke-lutfattige innbyggere og som gjør det mulig for oss å ha en viss levestandard.
Så å få personnummer er som å få et nytt liv. Et hav av muligheter åpner seg. Alt du drømmer om er nå teknisk mulig - og det gir en enorm motivasjon til innsats for et bedre liv. Plutselig blir det et poeng å lære å lese bra nok til å kunne ta teoriprova, slik at du får lappen, for eksempel. Og det gir mening å skifte ut dag-til-dag og hånd-til-munn-mentaliteten, fordi et annerledes liv faktisk er mulig. Det går an å få seg et hjem. Det går an å få seg en jobb.
Og det er ikke enkelt å få personnummer når du har vaert hjemløs siden du var 5 år. Skuffelsene har vært mange de siste to årene, for hindringene har syntes uoverkommelige, men NA! Nå har det vanskelige skjedd.
Så nå er livet nytt! En gavepakke i form av et personnummer.
Personnummer = eksistens = mange muligheter = HURRA!
A ikke ha personnummer betyr at det ikke er mulig å få formell jobb, studere, åpne bankkonto, få visse medisiner (f.eks. ARVs som man må ha for ikke a dø av AIDS), få førerkort, kjøpe tomt eller hus, og mye mer - kort sagt alt det vanlige vi gjør som ikke-lutfattige innbyggere og som gjør det mulig for oss å ha en viss levestandard.
Så å få personnummer er som å få et nytt liv. Et hav av muligheter åpner seg. Alt du drømmer om er nå teknisk mulig - og det gir en enorm motivasjon til innsats for et bedre liv. Plutselig blir det et poeng å lære å lese bra nok til å kunne ta teoriprova, slik at du får lappen, for eksempel. Og det gir mening å skifte ut dag-til-dag og hånd-til-munn-mentaliteten, fordi et annerledes liv faktisk er mulig. Det går an å få seg et hjem. Det går an å få seg en jobb.
Og det er ikke enkelt å få personnummer når du har vaert hjemløs siden du var 5 år. Skuffelsene har vært mange de siste to årene, for hindringene har syntes uoverkommelige, men NA! Nå har det vanskelige skjedd.
Så nå er livet nytt! En gavepakke i form av et personnummer.
Personnummer = eksistens = mange muligheter = HURRA!
Friday, November 06, 2009
Bachelor og bachelorette
Det er ca 100 år siden forrige bloggoppdatering... Beklager, igjen... Det er hektisk med ferie, nemlig :-)
Forrige fredag skrev jeg min siste eksamen - og nå er jeg ferdig med graden! Hurra! Så nå er jeg bachelor og bachelorette - dvs med grad og singel. Graden inkluderer en honours, så med tulleoversettelse blir det 'ungkarskvinne med ære' - og det passer jo godt :-)
Så nå har jeg fri fra innleveringsfrister for en stund, og disponerer tida fritt, og det er deilig! Sommeren har kommet for fullt også. Foreløpig synes jeg det er litt for varmt til å klare å nyte det, men jeg omstiller meg forhåpentligvis snart, slik at jeg kan nyte ferien med noen dager på stranda. Livet er godt!
Forrige fredag skrev jeg min siste eksamen - og nå er jeg ferdig med graden! Hurra! Så nå er jeg bachelor og bachelorette - dvs med grad og singel. Graden inkluderer en honours, så med tulleoversettelse blir det 'ungkarskvinne med ære' - og det passer jo godt :-)
Så nå har jeg fri fra innleveringsfrister for en stund, og disponerer tida fritt, og det er deilig! Sommeren har kommet for fullt også. Foreløpig synes jeg det er litt for varmt til å klare å nyte det, men jeg omstiller meg forhåpentligvis snart, slik at jeg kan nyte ferien med noen dager på stranda. Livet er godt!
Sunday, October 25, 2009
Uten et hjem = kriminell?
Bare et lite pip igjen. Det har vært mye bråk med politiet og folk fra gata i det siste, og jeg undrer meg på hvor dette vil ende.
Jeg og min studentkollega Sthe skulle treffe noen av jentene på onsdag, men kunne ikke finne dem, og fikk høre at de var tatt av politiet tidligere på morgenen. Vi dro til politistasjonen og fikk beskjed om at de "kjørte rundt omkring i byen med dem". Det virker helt meningsløst, og jeg skjønner ikke annet enn at det må falle innunder definisjonen av tortur. De blir kjørt rundt i mange timer, uten vann eller tilgang på toalett, og det blir ikke oppgitt noen annen grunn for det enn for å plage dem. Vi fikk beskjed om at de ville komme til politistasjonen snart (sannsynligvis fordi politifolkene skulle ha matpause), og ganske riktig, snart kom en politilastebil. Anslagsvis 30 gutter og menn var stuva inn i den, men ingen av jentene "våre". Politifolkene sa at det kom en bil til, og at de sannsynligvis var der. Vi bad om vann pa vegne av de arresterte, og de fikk etter hvert slippe ut av lastebilen og sitte på gresset, og de fikk vann.
En stund senere kom en lukka pickup, altså en bil med et temmelig lite lasterom - men jeg kunne knapt tro det jeg så, når folk trilla ut i noe som virka som en endeløs rekke. Det må ha vaert minst 20 folk stappa inni den bilen. 2 av jentene våre var også der, og de fatta nok håp når de så oss...
Vi ønska å få dem løslatt, slik vi opplevde for noen uker siden. Det har jeg kanskje ikke fortalt om, forresten. Vel, det er en lang historie, men for noen uker siden var en av jentene arrestert og etter å ha besøkt opptil flere politistasjoner i byen fant vi henne til slutt og hun og to andre jenter under 18 ble løslatt. Politiet/retten visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med dem, og ble letta da vi dukka opp og ønska dem.
Vi håpa på en liknende reaksjon denne gangen også, men den gang ei. Noen av politimennene ble rett og slett ganske truende, og sa morskt at vi ville bli arrestert og få trøbbel hvis de fant noen av dem på gata i morra. Selvfølgelig vil de finne dem på gata i morra - enten de løslater dem fredlig nå eller dumper dem et sted i kveld/natt, så det hele var nonsense.
Jeg skrev under på en løslatelseerklæring, til tross for truslene deres. For det første trodde jeg ikke noe særlig på dem og for det andre tenkte jeg at de må bare prøve seg - jeg skal nok vise dem. Litt internasjonal oppmerksomhet på behandlingen av hjemløse ungdommer i forkant av fotball-VM er jo ingen dårlig ide. Så de vil nok fort angre seg hvis de prøver seg på noe mot meg.
Det gikk heldigvis bra, da. Alle 50 ble løslatt litt senere på dagen, og jeg har ikke blitt arrestert.
Men det er virkelig et problem nå. De blir arrestert i henhold til løsgjengerloven, så politiet har sitt på det tørre. MEN hjemløshet er først og fremst et sosialt problem, og ikke et sikkerhetsproblem. Tilnærmingen fra regjeringen er malplassert og hensiktsløs. Byen blir ikke tryggere, og de hjemløse barna, ungdommene og voksne får det ikke bedre.
Jeg og min studentkollega Sthe skulle treffe noen av jentene på onsdag, men kunne ikke finne dem, og fikk høre at de var tatt av politiet tidligere på morgenen. Vi dro til politistasjonen og fikk beskjed om at de "kjørte rundt omkring i byen med dem". Det virker helt meningsløst, og jeg skjønner ikke annet enn at det må falle innunder definisjonen av tortur. De blir kjørt rundt i mange timer, uten vann eller tilgang på toalett, og det blir ikke oppgitt noen annen grunn for det enn for å plage dem. Vi fikk beskjed om at de ville komme til politistasjonen snart (sannsynligvis fordi politifolkene skulle ha matpause), og ganske riktig, snart kom en politilastebil. Anslagsvis 30 gutter og menn var stuva inn i den, men ingen av jentene "våre". Politifolkene sa at det kom en bil til, og at de sannsynligvis var der. Vi bad om vann pa vegne av de arresterte, og de fikk etter hvert slippe ut av lastebilen og sitte på gresset, og de fikk vann.
En stund senere kom en lukka pickup, altså en bil med et temmelig lite lasterom - men jeg kunne knapt tro det jeg så, når folk trilla ut i noe som virka som en endeløs rekke. Det må ha vaert minst 20 folk stappa inni den bilen. 2 av jentene våre var også der, og de fatta nok håp når de så oss...
Vi ønska å få dem løslatt, slik vi opplevde for noen uker siden. Det har jeg kanskje ikke fortalt om, forresten. Vel, det er en lang historie, men for noen uker siden var en av jentene arrestert og etter å ha besøkt opptil flere politistasjoner i byen fant vi henne til slutt og hun og to andre jenter under 18 ble løslatt. Politiet/retten visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med dem, og ble letta da vi dukka opp og ønska dem.
Vi håpa på en liknende reaksjon denne gangen også, men den gang ei. Noen av politimennene ble rett og slett ganske truende, og sa morskt at vi ville bli arrestert og få trøbbel hvis de fant noen av dem på gata i morra. Selvfølgelig vil de finne dem på gata i morra - enten de løslater dem fredlig nå eller dumper dem et sted i kveld/natt, så det hele var nonsense.
Jeg skrev under på en løslatelseerklæring, til tross for truslene deres. For det første trodde jeg ikke noe særlig på dem og for det andre tenkte jeg at de må bare prøve seg - jeg skal nok vise dem. Litt internasjonal oppmerksomhet på behandlingen av hjemløse ungdommer i forkant av fotball-VM er jo ingen dårlig ide. Så de vil nok fort angre seg hvis de prøver seg på noe mot meg.
Det gikk heldigvis bra, da. Alle 50 ble løslatt litt senere på dagen, og jeg har ikke blitt arrestert.
Men det er virkelig et problem nå. De blir arrestert i henhold til løsgjengerloven, så politiet har sitt på det tørre. MEN hjemløshet er først og fremst et sosialt problem, og ikke et sikkerhetsproblem. Tilnærmingen fra regjeringen er malplassert og hensiktsløs. Byen blir ikke tryggere, og de hjemløse barna, ungdommene og voksne får det ikke bedre.
Tuesday, October 20, 2009
My first publication!
Min første akademiske publikasjon er utgitt! Jeg er så kry at jeg knapt kan stå på ett bein ;-)
Her er forsida av boka "Critical Edge Issues in Social Work and Social Policy. Comparative Research Perspectives":
Her er forsida av boka "Critical Edge Issues in Social Work and Social Policy. Comparative Research Perspectives":
Og her er innholdslista. Sjekk ut forfatterne av kapittel 6:
(Check out the authors of chapter 6!)
Ok, det vises ikke så godt, la meg prøve med et nærbilde:
(for my colleagues in South Africa, and others with knowledge on anti-oppressive practice, check out the author of chapter 3 as well!)
Her er begynnelsen av kapittelet vårt, "Critical Action Research: Transferring Lessons from the Streets of New Delhi to the Streets of Durban":
Så nå er det bare å keep it up! May it be the first of many, many more to come!
Saturday, October 17, 2009
Gud griper inn
Det har lenge ant meg at jeg har overnaturlig beskyttelse. Det er ikke normalt å være helskinna - med tanke på hvor lenge jeg har vært her og hvor mye jeg beveger meg i `mindre trygge` områder. Jeg tror egentlig ikke på flaks, men jeg har ikke vært sikker på hva jeg skal tro når det gjelder velsignet beskyttelse heller. For hva med dem som blir drept? Så jeg har prøvd å la være å tenke på det - holdt ærbodig avstand i frykt og beven. Men nå har jeg hørt noe som gjør meg enda mer skjelven.
Som jeg skrev i forrige bloggpost har det vært få oppdateringer i det siste, og det har skjedd mye på både godt og vondt. Jeg vet ikke riktig om dette faller innunder 'godt' eller 'vondt'. Muligens litt av begge deler. Det er definitivt godt, men det er litt vondt også...
For noen dager siden, fortalte en av guttene fra gata om hva som skjedde første gang han så meg:
Han så denne hvite jenta - og bestemte seg umiddelbart for å robbe meg. Når han fortalte meg dette, spesifiserte han hvor han hadde bush-kniven sin, og han la en vanntett plan. De har sitt eget kodespråk innad i gjengen, slik at han kunne kommunisere med de andre guttene, hvis det ble nødvendig.
Da kjenner han et hardt grep i nakken. En usynlig hand holder ham fast. Han prøver å riste seg løs, men han blir holdt tilbake og klarer ikke røre seg.
Han så det som et tegn eller befaling fra oven, og bestemte seg for aldri mer prøve å robbe meg, men i stedet bli med i arbeidet vi gjør.
Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på det. Ikke fordi det var så nære på (for det vet jeg jo egentlig fra før av), men fordi det er en så sterk åndelig men fysisk inngripen. Og konsekvensene... for min livskvalitet og mitt liv - men også for hans. Kjære Gud... Keep up the good work. Må vi fortsatt ha din nåde og velsignelse i våre liv... Ta ikke din hånd vekk fra meg!
Som jeg skrev i forrige bloggpost har det vært få oppdateringer i det siste, og det har skjedd mye på både godt og vondt. Jeg vet ikke riktig om dette faller innunder 'godt' eller 'vondt'. Muligens litt av begge deler. Det er definitivt godt, men det er litt vondt også...
For noen dager siden, fortalte en av guttene fra gata om hva som skjedde første gang han så meg:
Han så denne hvite jenta - og bestemte seg umiddelbart for å robbe meg. Når han fortalte meg dette, spesifiserte han hvor han hadde bush-kniven sin, og han la en vanntett plan. De har sitt eget kodespråk innad i gjengen, slik at han kunne kommunisere med de andre guttene, hvis det ble nødvendig.
Da kjenner han et hardt grep i nakken. En usynlig hand holder ham fast. Han prøver å riste seg løs, men han blir holdt tilbake og klarer ikke røre seg.
Han så det som et tegn eller befaling fra oven, og bestemte seg for aldri mer prøve å robbe meg, men i stedet bli med i arbeidet vi gjør.
Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på det. Ikke fordi det var så nære på (for det vet jeg jo egentlig fra før av), men fordi det er en så sterk åndelig men fysisk inngripen. Og konsekvensene... for min livskvalitet og mitt liv - men også for hans. Kjære Gud... Keep up the good work. Må vi fortsatt ha din nåde og velsignelse i våre liv... Ta ikke din hånd vekk fra meg!
Sunday, October 11, 2009
Et pip
Sorry at det tar sa lang tid mellom hver bloggoppdatering her hos Ingrid i Verden... Det gar som hakka mokk her, men tenkte jeg skulle skynde meg a skrive et lite pip. Forbereder og har unnagjort opptil flere presentasjoner pa konferanser, og det er jo goy med eksponering og med nettverkbygginga som folger. Ellers er det mye som skjer, bade pa godt og vondt, sa jeg skal snart prove a fa satt meg ned og skrevet litt mer. Et hoydepunkt na er jo at vi slo Sor-Afrika i fotball i gar kveld. Det var goy ;-) Jeg satt med en gjeng deprimerte venner og veiva det norske flagget og sang seierssanger!
Tuesday, September 29, 2009
Simbas lunsj
Ja, jeg ble nesten Simbas lunsj i helga: omringet av løver som prøvde å komme seg inn i bilen for å spise oss! Dette må være noe av det nærmeste jeg har vært døden...
Vi var i løveparken ved Pietermaritzburg. Jeg har vært der tidligere og det er vanligvis helt ufarlig. Sist gang var det til og med kjedelig fordi løvene bare lå og sov i skyggen. Denne gangen stoppa vi og spiste på vei dit. Vi stod på parkeringsplassen og brukte bilpanseret som bord og serveringsdisk. Tenkte ikke at det ville få konsekvenser...
Så dro vi altså til løveparken. Først hadde vi det gøy med elefantene. Deretter kjørte vi inn i det avgjerda området for lovene. Først lå de bare der i skyggen og sov - og jeg tenkte æsj så kjedelig! Jeg hadde håpa på mer action. Og mer action skulle det bli!
Først reiste en hannløve seg og kom mot bilen. Det var gøy og spennende. Men snart ble han litt vel nærgaende. Han begynte å slikke panserlokket og gjorde tegn til å ville klatre opp. Da gikk det opp for oss: han lukter KFC-lunsjen vår!
Snart var vi omringa av løver på alle kanter. De var veldig nærgående og forsøkte å klatre opp på bilen både foran og bak. Jeg har fortsatt potemerker på bagasjelokket etter et par av dem. Jeg forsøkte å kjøre unna, men det var vanskelig siden de var både foran og bak oss, og det var ingen `ledige` steder hvor jeg kunne kjøre. Klutsjfoten min rista - vel, den hoppa! - så innmari at jeg holdt på å kvele motoren flere ganger. Løvene stirra inn vinduet. Ett dytt med de svære labbene og ruta ville gitt etter - og vi ville vært løvemat.
Når jeg prøvde å flytte bilen, ble løvene enda mer intense. Det var som om de ble provosert og oppjaga av at `byttet` deres forsøkte å komme unna. Men jeg skjønte at hvis vi ble værende, ville det bare være et tidsspørsmal før en løve ville dytte inn et vindu og få tak i oss, så vi måtte ut. Jeg lirka og lura og fikk etterhvert rygga nesten helt til porten. Men da stilte løvefar seg opp med to bein på panseret og stengte veien for oss. Når jeg prøvde å `dytte` han vekk, satte han bare potene enda lenger opp på panseret. Endelig gikk han litt til sida, og jeg trøkka inn gassen og kjørte ut i sikkerhet.
Så dagens råd: ikke spis lunsj på bilpanseret før du besøker løver!
PS: Takk Gud at vi fortsatt lever!
Vi var i løveparken ved Pietermaritzburg. Jeg har vært der tidligere og det er vanligvis helt ufarlig. Sist gang var det til og med kjedelig fordi løvene bare lå og sov i skyggen. Denne gangen stoppa vi og spiste på vei dit. Vi stod på parkeringsplassen og brukte bilpanseret som bord og serveringsdisk. Tenkte ikke at det ville få konsekvenser...
Så dro vi altså til løveparken. Først hadde vi det gøy med elefantene. Deretter kjørte vi inn i det avgjerda området for lovene. Først lå de bare der i skyggen og sov - og jeg tenkte æsj så kjedelig! Jeg hadde håpa på mer action. Og mer action skulle det bli!
Først reiste en hannløve seg og kom mot bilen. Det var gøy og spennende. Men snart ble han litt vel nærgaende. Han begynte å slikke panserlokket og gjorde tegn til å ville klatre opp. Da gikk det opp for oss: han lukter KFC-lunsjen vår!
Snart var vi omringa av løver på alle kanter. De var veldig nærgående og forsøkte å klatre opp på bilen både foran og bak. Jeg har fortsatt potemerker på bagasjelokket etter et par av dem. Jeg forsøkte å kjøre unna, men det var vanskelig siden de var både foran og bak oss, og det var ingen `ledige` steder hvor jeg kunne kjøre. Klutsjfoten min rista - vel, den hoppa! - så innmari at jeg holdt på å kvele motoren flere ganger. Løvene stirra inn vinduet. Ett dytt med de svære labbene og ruta ville gitt etter - og vi ville vært løvemat.
Når jeg prøvde å flytte bilen, ble løvene enda mer intense. Det var som om de ble provosert og oppjaga av at `byttet` deres forsøkte å komme unna. Men jeg skjønte at hvis vi ble værende, ville det bare være et tidsspørsmal før en løve ville dytte inn et vindu og få tak i oss, så vi måtte ut. Jeg lirka og lura og fikk etterhvert rygga nesten helt til porten. Men da stilte løvefar seg opp med to bein på panseret og stengte veien for oss. Når jeg prøvde å `dytte` han vekk, satte han bare potene enda lenger opp på panseret. Endelig gikk han litt til sida, og jeg trøkka inn gassen og kjørte ut i sikkerhet.
Så dagens råd: ikke spis lunsj på bilpanseret før du besøker løver!
PS: Takk Gud at vi fortsatt lever!
Subscribe to:
Posts (Atom)