Innelykke

Jeg blir så glad av å tenke på hvor bra det går med de som flytta innendørs for noen uker siden, og det minna meg om den første morgenen etter at de hadde flytta inn. Ut av døra strømma musikk: "I used to dream about the life I'm living now. I made it! I made it!" ("Jeg pleide å drømme om det livet jeg lever nå. Jeg har klart det!") (den sangen der Lil Wayne er med, vet dere). Og da jeg åpna døra, ble jeg møtt av lykkelige gutter som dansa i senga.

Det var en annen stemning enn en gang vi dro på besøk til noen av familiene deres, og de satte "No Love" med Eminem og Lil Wayne på repeat i bilen. Teksten der sier blant annet: "It's a little too late to say you're sorry now. You kicked me when I was down ... You showed me nothing but hate ... And I don't need you no more." ("Det er litt for sent å si at du er lei for det nå. Du sparka meg da jeg lå nede ... Du viste meg ikke noe annet enn hat ... Jeg trenger deg ikke mer.") Heldigvis har det endra seg. Men den nyopptatte kontakten med familiene skal jeg skrive om mer en annen gang.

Akkurat nå: Glede seg over lykken, verdigheten og troen som kommer med det å bo innendørs.

I used to dream about the life I'm living now!

Hjerterøtterykking

I dag tidlig våkna jeg og kjente at nå begynner gamlemor å glede seg til å reise nedover igjen.

Det er nydelig fantastisk deilig å være i Norge. Fred i sjel og sinn.

Men nå begynner det å rykke i hjerterøttene, så nå gleder jeg meg til å sette snuten nedover igjen.

Jeg snakket med noen av guttene i går kveld. Godt å høre at det går så godt med dem. Jeg var ikke helt sikker da jeg så et tapt anrop på mobilen - hva betyr nå det? Men ingen har knivstukket hverandre, og ingen sulter. Det var en gjeng blide og fornøyde gutter som bare var litt skravlesjuke. Så det lover godt for meg som driver og planlegger exiten min at det går så bra mens jeg er borte. Det er en stor lettelse og glede. Hurra, hurra!

Om livet

Jeg anbefaler å lese dette blogginnlegget:

http://www.thoughtleader.co.za/charlenesmith/2010/10/22/to-find-life-experience-death/

Første høst siden 2005

Tro det eller ei, men dette er først høstopplevelse i Norge siden 2005! Det var faktisk litt herlig å komme ut på Gardermoen og kjenne den klare, kalde lufta. Fine farger på skogen langsmed jernbanen hele veien opp til Tynset. Fint hvitt florlett lag av frost eller snø på bakken. Vakkert ja!

Det var minus 13 grader da jeg stod opp idag, og jeg er tydeligvis ikke vant til å leve i kulde, for jeg har ikke engang klart å passe på å holde liv i vedovnen. Så nå må jeg fyre opp att, og så kanskje driste meg ut på en liten gåtur.

Har ringt "hjem" til Durban allerede. Det tok ikke mange timene etter at jeg dro før det ble problemer gitt. En av guttene har stjålet penger fra brussalget til en annen. Jaja, nå får de lære å ordne opp på egen hånd. Jeg ber bare om at det ikke blir for voldelig...

Gutten jeg snakka med på tlf var redd jeg ikke kommer tilbake, og sa han gråt i går kveld og ikke fikk sove. Huffameg, jeg gråt da jeg dro jeg også, så jeg skal ikke si noe. En av dem klemte meg akkurat litt for lenge da vi sa hadet til at jeg klarte å holde tårene tilbake. Men to uker er jo ingenting, og jeg kommer tilbake!

Men først: nyte familie, venner, natur og fred i Norge!

Gutten

I går kveld våkna jeg av en telefon fra sjukehuset: Gutten har fått sin utgang av dette livet.

På en måte er jeg letta at det skjedde mens jeg ennå var her, for jeg grudde meg til å dra når han var så sjuk. Jeg visste at når jeg kommer tilbake om to uker ville jeg ikke se ham. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle si hadet.

Nå står bildet av ham for meg - det bildet fra ID-boka - der han er rund og sunn og glad.

Mange sinte tanker om urettferdighet og "systemic constraints" (hva nå det er på norsk) nå. Men nå må jeg komme meg på beina, for jeg må rekke innom Home Affairs med personnummersøknader før flyet mitt går i dag. Det er fortsatt mye håp for andres liv.

Flyr

Tida flyr - og nå flyr snart jeg også! I morra sitter jeg på flyet. Det blir veldig fint med en snartur til Norge. Men trist å reise herfra, selv om det bare er for en kort stund...

Jeg sa hadet til noen i dag, og når digre karer på 40 år griner, da skjønner du at det ikke er enkelt å dra.

Men det blir nok godt for meg med en liten pustepause. Nå håper jeg bare at jeg finner det norske SIM-kortet mitt, så jeg kan ringe og høre hvordan det går med de morløse kyllingene mine mens jeg er borte.

Sjukehusbesøk

Nå sitter jeg på sjukehuset. Jeg rusha gutten hit i dag morges - han hadde panikk og følte han ikke fikk puste. Vi venter fortsatt på legen (over fem på ettermiddagen nå - er forberedt på å vente en del timer til), men jeg håper han omsider blir innlagt.

Tidligere denne uka holdt sjukehusbesøket å ta knekken på meg - det var så tungt på alle måter. Det var som et slag i magen da jeg så ham - han er bare et skjelett med litt hud på. Tenk bilder fra holocaust. Hodet hans er bittelite og man kan se alle konturene på hodeskallen; jeg tror jeg kan ta rundt låret hans med tommelen og pekefingeren min; han blør konstant fra nesa og under fingerneglene; tar tre innpust på et sekund; huden er full av hvitt puss; han hoster så han tisser og bæsjer på seg. Han stinker, men ikke av tiss eller bæsj. Lukta er mer råtten - jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Så det var en kjempenedtur og et sjokk, for bare en uke tidligere hadde han vært mye sterkere og bedre.

Et annet slag i magen kom når jeg så ID-boka hans. Her i Sør-Afrika får folk en ID-bok (likner på pass men kan ikke brukes i utlandet) med personnummeret sitt, og det har et bilde. Jeg hadde helt glemt hvordan han egentlig ser ut, og det var så vondt å se bildet og huske den runde gode gutten han en gang var.

Han klarer ikke å gå, så da vi dro på sjukehuset tidligere i uka søkte jeg rundt på hele akutten og resepsjonsområdet etter en ledig rullestol, men kunne ikke finne noen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og lurte på om jeg måtte bære ham. Fysisk kunne jeg nok klare det, for han er bare skinn og bein og veier ikke mye nå, så jeg skal nok kunne bære ham et godt stykke om jeg tar han på ryggen. Men mentalt eller emosjonelt var jeg ikke sikker på om jeg kunne klare det. Heldigvis kom en reddende engel i form av en ambulansemann med en rullestol akkurat i det jeg skulle til å grine.

I dag er opplevelsen min bedre - og forhåpentligvis hans også. Han har fått ligge i en seng med oksygenmaske hele dagen, og har det etter forholdene så godt han kan ha det. Nå ønsker jeg ham bare fred - enten det er fred og helse, eller en fredlig utgang av dette livet. Må bare godhet og miskunnhet etterjage ham, lille vennen.

Hvordan det gar med noen av guttene

Gutten ble ikke innlagt nei, og fikk beskjed om at det finnes ingen hospicer e.l. han kan til. Det eneste sykehuset har å referere til er gamlehjem, men gutten er 21 år og får ikke komme inn der. Ikke fikk han medisiner heller - bare noen poser med energigrøt. Så det var nedslående. Jeg var så sliten etterpå at jeg hadde lyst til å ta en tur rundt hjørnet til gutta og ta en røyk med dem (og da mener jeg ikke sigaretter). Haha, nei, det er halvveis spøk. Men litt alvor også, kanskje. Får bare lyst til å rømme vekk av og til - en døende gutt som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av er ingen spøk. Men jeg tok en middagshvil i stedet, og det gjorde jeg i går også, og du verden for en mye bedring løsning! Energien og livsgnisten er tilbake - så nå er det bare å stå på og håpe det beste! Litt mer søvn, litt mer mat, litt mer drikke - og håpet og tålmodet og styrken er tilbake.

Heldigvis går det bedre med andre. Fire gutter bor nå innendørs! Er ikke det FANTASTISK???!!! De har bodd innendørs i snart en uke allerede, og det er lengre enn jeg tippa på forhånd, så det lover bra. De lager mat og vasker og står på. Skikkelig artig å besøke dem. Det regner mye for tida, så det er innmari godt for dem å sove under tak, og de storkoser seg. Kjempespennende å se hvordan identiteten deres endrer seg fra "gatebarn" til "vanlige folk". Utrolig hvor stor forskjell det utgjør å bo i en leilighet. Det er virkelig oppmuntrende og artig å se.