Begravelsen

Jeg har vært så heldig å få bilder fra begravelsen.

Her blir kista båret inn på tunet.

Kista blir plassert ute. Andakt og minnetaler.

Så bæres den noen få meter til utkanten av tunet.

Kista løftes ned i graven og tas imot:

Og settes støtt.

Så ble jorda kasta oppå igjen, og til den jordhaugen kom vi fra Station Nyawera noen timer senere.

Sorg

Hjerteskjærende trist nyhet denne uka: den kjære kokken her gikk bort. Bashombe var en god rådgiver og en god samtalepartner - en av mine viktigste støttespillere.

Ikke noe begravelsesbyrå ordna opp i ting, men kanskje er det greit. Det var godt å ordne med praktiske ting: Likhuset, kiste, bil som var stor nok til å få plass til kista.

Begravelsen var allerede neste dag, og igjen var morgenen fylt med praktiske forberedelser: Skaffe nok biler, nok sjåfører, drivstoff i alle bilene. Ris, bønner, matolje.

Først skulle det være en liten seremoni i huset han bodde i her i Bukavu, før vi kjørte til hjemstedet hans Kakwende for jordfestelsen.

Vi kom inn i den lille stua, stappfull av kvinner som satt på gulvet og sørga sammen med enka. Lavmælt gråt, fin sang.

Så ble kista båret inn, og forsamlingen brøt ut i høylydt klage. Hyl, skrik og rop. Det var voldsomt. Det var så fullt at vi stod på tærne til hverandre, og alle gråt med fakter og høye lyder.

Kanskje er det en sunn sørgekultur her. Sorgen uttrykkes på en intens måte. Men så legger man den av seg - man vasker den faktisk av seg etter et visst antall dager - og så går man videre i livet.

Etter en stund ble det bedt en bønn og sagt noen ord. Siden vi skulle helt til Kakwende, kunne ikke seremonien vare lenge. Men siden ikke alle kunne være med til Kakwende, ble kista åpnet så de som ønsket kunne få se ham. Så gikk vi ut mens gråten fortsatte høyt. Det var på en måte godt. Det var fritt fram til å gråte hemningsløst. Hulk, hikst, snørr og tårer, langtrukne ul. Alt var velkomment.

Så kjørte vi en kolonne av sted. Bilen jeg satt i punkterte et dekk. Det tok lang tid å få skifta, så vi ble hengende langt etter de andre, men kom oss omsider videre. Så kom vi til en lastebil som satt fast i gjørma og sperra veien. Men kom oss forbi. Så en buss som satt fast og sperra veien, men vi kom oss forbi etter ganske kort tid. Så to lastebiler som stod helt fullstendig fast og ingen kom forbi verken oppover eller nedover. Køen ble lengre og lengre i begge ender, mens vi venta på en maskin fra gullgraverselskapet som skulle komme og få dem opp. Vi fikk beskjed om at bilen med kista hadde kommet fram. Vi stod fortsatt fast. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne vente lenger, men at begravelsen starta. Og vi stod fortsatt fast. Heldigvis fikk jeg sendt beskjed om at vi satt fast, men at noen måtte hilse fra oss, fra misjonærbarna, osv.

Omsider kom maskina fra gullgraverselskapet, og en møysommelig prosess starta, men omsider var lastebilene oppe og vi forbi.

Da vi kom fram var begravelsen ferdig. Noen av de andre som hadde kommet i tide, ville snu og dra tilbake til Bukavu med en gang. Veien var jo forferdelig og vi ville hjem før det ble mørkt. Men da la jeg snille-Ingrid bort, og sa med lynende øyne at ingen fikk dra - vi skulle se graven.

Så gikk vi ned langs veien forbi skolen og videre ned en sti et stykke i skogen på utsida av skolene og bibelskolen (for de som er kjente). Om begravelsen var over, så var det fortsatt noen hundre gjester til stede, og selvfølgelig hele familien. Vi fra misjonsstasjonen på Nyawera fikk en liten sørgehøytid der ved grava. Så samla alle seg, og jeg leste høyt kondolansehilsener fra Norge. Verst var det å hilse fra Ingeborg. Da var det godt at det var fritt fram for høylydte uttrykk for sorg. Om jeg måtte stoppe av og til for å gråte høyt så gjorde det ingenting. Tvert imot var det riktig og viktig, og alle gråt med.

Hvorfor gjøre noe?

Jeg har fått med meg at det ikke er noen utviklingsminister i Norge lenger. Nå er hjelpearbeid og utviklingsarbeid under utenriksministeren igjen. Og dermed tettere knyttet til å tjene norske interesser.

Det har det kanskje alltid vært? Å hjelpe andre uten egeninteresse er kanskje en myte?

Jeg begynte å fabulere: hva er min egen motivasjon?

Tja, jeg vet ikke om jeg har noe klart svar.

Et aspekt er helt klart at det finnes behov. Med alt som finnes av urettferdighet og lidelse i verden, er det noe i meg som roper - både til meg selv og til andre - "Jammen gjør noe da!". Ikke bare sitt der, ikke bli apatisk, ikke vær likegyldig. Det er jeg og du og oss alle som kan gjøre noe - utgjøre noen små forskjeller, som alene betyr noe for noen og som til sammen betyr mye for mange.

Men dette med behov som drivkraft kan være en felle på flere måter. For det ene kan jeg fort lure meg selv til å tro at det er opp til meg. Men jeg vet jo så inderlig godt at det er bare en selv som kan gjøre noe vesentlig i sitt eget liv. Prøv å gi meg et råd som jeg ikke gjenkjenner fra mitt eget liv, og se effekten: sannsynligvis ingen ting. Jeg må komme dit selv.

Dessuten kan behov-drivkraften fort føre meg i en grøft som heter skyldfølelse. Om motivasjonen er at man "burde" gjøre ditt og datt for å hjelpe andre, så blir det en negativ kraft både i eget og andres liv.

Ideelt sett skulle det være noe med håp som er drivkraften. Fordi jeg har et håp om forandring, noe bedre. Jeg tror på at forandring er mulig. At vi kan fremme rettferdighet.

Der burde solidaritet være mulig.

Vi vet at det hjelper lite å gi en person en fisk. Da blir hun mett i dag, men er sulten igjen i morgen. Men lær henne å fiske, og hun kan mette seg selv resten av livet.

Her er et aspekt av verdifull solidaritet og samhandling: lær henne å fiske. Jeg kan altså lære bort noe som er verdifullt og gir langsiktig mening for en annen.

Men bildet er for enkelt i forhold til hvor vanskelig livet i den virkelige verdenen er. Hva hjelper det å kunne å fiske om du ikke har fiskeutstyr? Hva om det ikke finnes fisk i elva? Tenk om det er en stor fabrikk lenger opp som pøser ut gifter i vannet som dreper alt liv. Eller om store multinasjonale trålere tar all fisken så vår lokale fiskekvinne ikke har noe fisk igjen.

Når vi er over på strukturelle faktorer som påvirker menneskers liv åpner det seg et vell av muligheter for solidaritet. Vi kan kjempe mot klimaendringer som går først og mest ut over de fattigste. Vi kan kjempe for gjeldslette. Vi kan handle rettferdig.

Og noen små hverdagshandlinger. Som å smile og si "hei!" og anerkjenne hverandre som mennesker.

Mer fred

Regjeringshæren har jagd M23 ut av landet, og M23 selv har erklært at de har overgitt seg. Det var knapt så øyne og ører hang på da nyhetene kom. Nå er seieren blitt feiret, inkludert med parader og takkegudstjenester. Så får vi håpe freden blir langvarig.

Skjønt, fred og fred. Om den berømte gruppen er slått, finnes det noen titalls andre mindre berømte. De har riktignok ikke den samme politiske agendaen, og utgjør dermed ikke samme fare for den kongolesiske staten (og slettes ikke for oss som bor i en storby - uinntakelig for små rebellgrupper). Men de herjer like fullt i sine områder, og landsbybefolkninger rundt om i Shabunda, Ruzizi-sletten, nord langs grensa til Uganda, osv, kjenner kanskje ikke seieren så mye på kroppen. Utilgjengelige og usikre områder, der hjelpen ikke kommer, og folk sover ute - uten engang en presenning i regntida, med lite mat- og vanntilgang, for ikke å snakke om utdanning og helsetjenester.

Så det er bare å fortsette å håpe på mer fred.

Min skjønne fiol...

Av alle endringene som har skjedd her den siste tida, er en av de bedre at det har kommet en fiolin ut hit! Åh for en nydelig fiolin, med vakker og myk tone.

Så nå lyder skalaer, kviknepolser og annet rart utover misjonsstasjonen på kvelden...

En skare så stor...

Nå er det bare noen veldig få dager igjen til Ingeborg reiser, og folk kommer i et utellelig antall for å si adjø. Enker og farløse, halte og blinde, lærere, pastorer og tidligere elever. Gamle tannløse damer, krokete menn, sterke ungdommer. En ung kvinne som var soldat i en rebellgruppe. En ung mann som så foreldrene sine bli drept av rebeller da han var liten. Tidligere barnehjemsbarn. Lettere utviklingshemma. Ledere i kirkeliv, næringsliv og politikk. Kort sagt, alle mulige slags folk - og jeg hadde nær sagt fe, for om ingen har kommet med ei ku ennå, så er det livlig på gården med høner og haner og kalkuner som folk bringer som takk. Det vi trodde var ei høne viste seg å være en ung hane, som brakte sammen med en annen eldre hane, og resulterte i en blodig hanekam før vi fikk skilt dem (og slakta dem)... Andre har med stillere gaver, som poteter, peanøtter, eller honning.

Det er mange følelser involvert i en slik avskjed, men det er veldig godt å se all takknemligheten.

Tvillingbabyer

Vi har besøk av noen fødselseksperter fra Norge nå, som har et opplæringsopplegg for leger, jordmødre og sykepleiere ved flere av sykehusene her i Sør-Kivu. Med en gravid "dukke", trener de på vanskelige stillinger, store blødninger og teamarbeid. Såå bra! Utrolig viktig at denne praktiske kunnskapen sprer seg ut i distriktene, for mødre- og spedbarnsdødeligheten er skyhøy - Kongo har en av verdens høyeste andeler av dødsfall pga fødselskomplikasjoner.

Og dette er jo ikke bare snakk om store tall, men om mange mennesker. Vi fikk et eksempel på det i hendene i går. Et lite tvillingpar, ca 2 mnd gamle, der mora døde under fødselen. Familien har ikke sjangs til å kjøpe morsmelkerstatning til dem, og neppe til å skaffe rent nok vann heller. Så i går var de så heldige at de ble sendt til barnehjemmet i Kaziba inntil de blir så store at de kan tilbake til familien sin. Det er riktignok ikke lett å få endene til å møtes på barnehjemmet heller, men spedbarna får i hvert fall ordentlig morsmelkerstatning! Bestemora til disse tvillingbabyene var så letta og glad. Og de virka friske og våkne, så det er lov å håpe på et godt og langt liv for dem.

Takk for maten

Denne helga er det Thanksgiving, visstnok. Det er i grunnen en fin skikk, å ha en fast dag i året hvor man takker for høsten, dvs for innhøstningen. Å være takknemlig for å ha mat får en ekstra dimensjon her hvor jeg lever midt i en virkelighet der det å ha mat ikke er noen selvfølge. Det er nesten tvert imot. Det bor så klart mange velstående mennesker her som spiser så mye de vil, men for det store flertallet av folk så er det nærmest en selvfølge å ikke ha nok mat. Allikevel er takknemligheten veldig tydelig her. Det er ironisk, men kanskje allikevel logisk. For hvordan kan man være takknemlig for noe man tar som en selvfølge? Det er vel nettopp de tingene som vi kjenner at vi kan miste, eller som vi har strevd for, eller som vi av og til ikke har som vi lettest kjenner takknemlighet for.

Når man kjøper all mat i butikk, så er kanskje ikke sammenhengen mellom innhøsting og mat så tydelig heller. I hvert fall ikke i et samfunn som vil sørge for å fylle butikkhyllene uansett hvordan den lokale innhøstinga går. Jeg kan ikke se for meg at det kan komme et uår så ille at folk går sultne i Norge. Men her i en landsby ikke så langt borte, døde den lokale kongen tidligere i høst, og hele landsbyen holdt sørgehøytid så de fikk sådd bønner litt sent. Og da spirene ennå var små, kom det kraftige regnet og ødela omtrent alt. Så nå lurer man fælt på hvordan det skal gå. Forholdet mellom innhøsting og mattilgang er tydelig, og i dette tilfellet skremmende.

Et håp her er at man kan så og høste flere ganger i året, så man må ikke vente et helt år før man får sjansen til å så og forhåpentligvis høste på nytt.

Og det er ganske fascinerende: vi er i begynnelsen av regntida og dermed avslutningen av såtida generelt her nå. Men allikevel har vi høsta både tomater og salat de siste dagene. Og vi får stadig kjøpt ferske grønnsaker og frukter på markedet. Mango koste jeg meg med i dag - det er lenge siden sist, og de begynner å bli modne nå. Avokado også. Og ananas er det hele tida. Så det er stadige innhøstinger, og stadig mat å være takknemlig for.