Tilbake i Durban

Heisann! Dette er bare en kjapp post for aa si at jeg er i Durban igjen en snartur (har allerede vaert her halvannen uke.... men det er saa travelt og saa mye som skjer saa jeg har ikke faatt satt meg ned og skrevet noe paa bloggen). KJEMPEFINT aa vaere her igjen - mange gledelige gjensyn! Jeg haaper aa faa til aa skrive og fortelle litt mer etterhvert.

Apropos tuberkulosedagen

I etterkant av tuberkulosedagen på lørdag har jeg tenkt på mennesker jeg kjenner som er berørt av tuberkulose. Ei jente som hadde tuberkulose på hjernen. En gutt som prøvde å overholde det strenge regimet med å ta tabletter hver dag i seks måneder – men som sprakk og rømte tilbake til gata, og som kanskje utvikla resistens og som jeg ikke har hørt fra på kjempelenge og ikke vet om lever ennå. Og morfar.

Morfar hadde mista en bror av tuberkulose. Da han var liten bar han vann og ved. Han forstod hva jeg opplevde i Sør-Afrika på en annen måte enn noen andre i Norge. Født for nesten hundre år siden hadde han selv opplevd fattigdom på kroppen.

Det er lett å blande fattigdom og moral (inkludert fattigdomssymptomer som tuberkulose og andre sykdommer) – å skylde på latskap og udugelighet. Det er ubehagelig for oss som lever i et overflodssamfunn å forholde seg til urettferdighet. Behageligere å tro at vi fortjener å ha det godt, i motsetning til noen andre. Men har du opplevd noe på kroppen selv, da vet du bedre.

Hårete mål om 0 dødsfall

Gratulerer med tuberkulosedagen! Jeg ble skikkelig glad av å lese at den sør-afrikanske regjeringen har slått på stortromma og lagd seg hårete mål: ingen nye hiv-infeksjoner om 20 år! For å nå det målet, må nødvendigvis alle som trenger det få medisiner - og det har de heldigvis tatt med i beregninga: et annet hårete mål er null dødsfall som kan forebygges. Hurra, sier jeg!

Det er kanskje fordi jeg har vært borte så lenge, og glemmer å være skeptisk til tomme ord, men blir superglad for hvert minste tegn til positiv forandring... Men uansett - la meg være glad!

Tuberkulose og HIV/AIDS går hånd i hånd. Jeg har mistet kjære som hadde begge virusene, og det ene kan ikke overvinnes om man overser det andre. Derfor blir jeg glad over hårete HIV/AIDS-mål på tuberkulosedagen.

Med tilgjengelig medisin vil flere overleve, og etter hvert som flere overlever, vil noe av stigmaet forsvinne - og da vil enda flere tore å teste seg og å begynne behandling. En gutt jeg kjente visste at han hadde hiv og at han var så dårlig at han måtte begynne på medisiner. Han var også så heldig å få tilbud om medisiner - gratis. Men han var så flau at han avslo. Noen måneder senere var han bare skinn og bein, og kjempet for hvert åndetak. Vi prøvde å skaffe medisiner til ham, uten å lykkes (fordi han var så dårlig at overlevelsessjansene hans var så små at han ikke ble prioritert) - og han døde etter noen uker.

Flere må få medisiner - slik at andre får mot til å gjøre det de kan for å overleve og leve! HIV er kontrollerbart og ikke noe man trenger å dø av. Tuberkulose kan kureres helt. Det er faktum for oss som bor i en velstående del av verden. Det er faktum for velstående individer i fattige deler av verden. Kanskje kan det bli faktum også for fattige personer i fattige deler av verden?

Skyldig i bruk av barnesoldater

Denne uka har jeg vært på en spennende konferanse om barnesoldater. Et større forskningsprosjekt med samarbeid mellom et institutt i Norge og to universiteter i Bukavu (Kongo) var avsluttet og det ble markert med denne konferansen. Lærerikt å være der - og ikke minst spennende å bli kjent med noen av de tilreisende forskerne fra Bukavu.

Onsdag formiddag satt jeg der og prøvde å følge med. Pga litt variabel kvalitet på oversettinga datt jeg litt ut under en presentasjon på fransk  (jeg må virkelig lære meg det språket!), og sniktitta på mobilen og sjekka Twitter. Plutselig popper det opp meldinger om at Thomas Lubanga er funnet skyldig i rekruttering og bruk av barnesoldater i Kongo!

Det var en surrealistisk følelse: å sitte på en konferanse om barnesoldater i Kongo og lese om ICCs første kjennelse - om bruk av barnesoldater i Kongo.

Tusenårsmål nådd: jenter får skolegang!

I dag, på den internasjonale kvinnedagen, passer det å glede seg over noen gode nyheter for jenter i hele verden (og dermed også for resten av samfunnet). Det står ikke så fryktelig godt til med stordelen av FNs tusenårsmål, for selv om det går framover med de fleste, går det altfor sakte. Et hederlig unntak skiller seg tydelig ut fra resten, og er enten oppnådd eller antas å oppnås innen 2015 i hele verden med unntak av Oseania: like mange jenter som gutter begynner på barneskolen!


Det er vanskelig for folk i Norge å tenke seg til hva det betyr å ikke kunne å lese og skrive - hvilke konsekvenser det har for samfunnsdeltakelse og dermed samfunnsutvikling. Det er riktignok ikke slik at mennesker som ikke kan lese og skrive ikke kan delta i samfunnet, selvfølgelig. Mitt korte besøk i en landsby utenfor Lucknow (se f.eks. dette blogginnlegget) eller opplevelsene fra en gatebarnorganisasjon i Delhi (se f.eks. dette blogginnlegget) er eksempler på at både unge og gamle, kvinner og menn som ikke er skrivekyndige deltar svært så aktivt i utviklingen av sine lokalsamfunn.


Men å kunne lese og skrive åpner opp for så mange flere muligheter. Også på mikronivå innad i familien. Tenk bare på muligheten til å følge opp skolegangen til sine egne barn hvis man ikke kan lese selv. Forskning viser at mødre med skolegang får sunnere familier der f.eks. barnedødeligheten går betydelig ned.


Skolegang er dessuten en god forutsetning for arbeid i voksen alder, og i følge Jens Stoltenbergs tale i dag kan finansministeren takke norske kvinner daglig: "Hvis norske kvinners yrkesdeltagelse skulle reduseres til gjennomsnittet i OECD, ville verdien av dette produksjonstapet tilsvare hele oljeformuen vår, også den som befinner seg under bakken". 


Vi pleier å tenke på oljeformuen som vanvittig stor - og det er den jo også - så dette sier mye om den samfunnsøkonomiske betydningen av kvinner i arbeidslivet. Håper dette kommer statsledere, politikere og aktivister i Afrika, Asia og resten av verden for øret! Statistikken for kvinners yrkesdeltakelse er nemlig vesentlig dystrere enn den for skolegang. Det taper alle parter av samfunnet på. Men utdanning, om det så bare er grunnskole, er en begynnelse!


Og kall meg kanskje pessimist, men jeg synes faktisk det er overraskende at et av tusenårsmålene synes å være innen rekkevidde. En svært gledelig overraskelse, selvfølgelig. Hurra for flere jenter i skolen i hele verden!

Et lite hurra

En kveld for noen uker siden ringte den aller beste godgutten (dvs. han ringer ett ring, legger på, og så ringer jeg opp igjen) og fortalte stolt at han hadde fått seg jobb!

Og for et par dager siden ringte jeg ham igjen, og han hadde fortsatt jobben!

Begge deler er små mirakler. Både å få en jobb og å holde på en jobb er så fantastisk at jeg nesten ikke tør håpe på det.

Hurra, hurra!

Terapi og samfunn

Jeg driver og leser en veldig interessant rapport om lokalsamfunnsutvikling og terapi etter seksuell vold og generell krig - og blir så inspirert og gira at pulsen stiger i taket. Et av hovedpoengene i rapporten er betydningen av å arbeide helhetlig - helhetlig i minst to betydninger: 1. Å ikke bare tenke terapi eller mental helse, men å inkludere økonomi og utvikling av lokalsamfunn i arbeidet med f.eks. voldtatte kvinner eller andre med krigstraumer. 2. Å ikke bare tenke på det ene individet som er utsatt for seksuell vold eller annet traume, men å tenke på hele familien, ikke minst barna i berørte familier.

Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...

I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.

Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...


PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!

Sykkeldrosjekjører til parliamentet

Kisangani i Kongo kan gjerne bli kjent for noe annet enn de to lite glupe nordmennene som fikk et møte med rettssystemet der... Litt før jul var det valg i Kongo, og i Kisangani stilte en spennende kandidat opp. Alphonse Makiaba kjører sykkeldrosje og tjener maks 2 dollar dagen, og stilte til parliamentsvalget. Jeg trodde jeg skrev om han rundt tida for valget, men når jeg nå har bladd gjennom bloggen finner jeg ikke noe - så det kan ikke ha funnet veien fra tanke til handling...

Han er i hvert fall en spennende fyr! Selv fattig, er han virkelig de fattiges kandidat, og det virker som om mange hadde stor tro på ham. Da president Kabila var i byen for sin valgkamp, skulle guvernøren i byen tale, men han ble pepet ut og folk forlangte at Makiaba skulle få tale i stedet - noe han gjorde. Hans kampanje og mål om at familier i Kongo skal kunne spise tre måltider om dagen er mye mer tillitsvekkende siden han selv ikke har råd til å spise tre måltider om dagen enn når en rik kandidat frir til de fattige om deres valgstemmer. 

Folk har samla inn penger for å kunne støtte ham, og sykkeldrosjekollegaene hans har kjøpt en dress til ham så han kunne være fint kledd under åpningen av parliamentet. Og nå viser det seg at han skal få bruk for den. Resultatene av valget ble nylig offentliggjort - og Makiaba er inne! Slett ikke verst, for de var visstnok omtrent 200 kandidater som kjempa om kun 5 parliamentsplasser. 

Vel, folket har talt. De har stemt fram en fattig mann uten sko til å tale imot korrupsjon og maktmisbruk. Det blir utfordrende - ikke minst fordi hans eget liv snus fullstendig på hodet og han får en politikerlønn på 10.000 dollar i måneden - men som en innbygger i Kisangani sa, han kjenner smerten ved å være fattig. Må det gå ham, og folket, vel!

(BBC har skrevet om parliamentskandidaten, Today om valgresultatet).