En liten oppdatering fra Durban. Siden det bare kommer en liten ingress opp på facebook-sida, må jeg skrive i sensasjonell VG-stil og fortelle med en gang: Mandag holdt jeg på å bli drept. Mer om det snart...
(Det er noe med sikkerhetsinnstillingene pa datasalen her som gjør at jeg ikke har tilgang på bloggen i ukedagene, så derfor har det vaert stille siden forrige helg. Det har klødd i fingrene mine, for MASSE har skjedd og jeg har fortsatt masse å fortelle fra turen, så jeg har hatt lyst til å skrive hele tida... Jeg får ikke opp bildefunksjonen nå, så i stedet for å legge ut bilder og fortelle fra ørkenvandringen utenfor Dubai slik planen var, skal jeg heller fortelle litt fra livet i Durban. Det har vaert litt av en uke...)
Som allerede skrevet, mandag holdt jeg på å bli drept, og jeg tuller ikke. Det var "fucking freaky" for a si det på godt durbansk.
Det var mandag morgen, og jeg gikk til campus som vanlig. Universitetet ligger på en åskam, og veien jeg går på går langsmed campus, på undersiden. Mens jeg går der og aner fred og ingen fare, hører jeg noe bråk oppi der. Det høres ut som jordras, og jeg tror at hele åskammen kollapser og kommer nedover mot meg. Jeg får panikk og fryser til, men sparker meg selv i rævva og roper til meg selv (innvendig) "Løp for livet!" Jeg tenker at "det her kan ikke vaere sant, det er for tidlig, jeg vil ikke dø nå!". Mens jeg løper føles det som om det som kommer brasende nedover følger etter meg, og jeg innser at jeg ikke kan komme meg unna. Nå er det ikke lenger panikk-følelsen "jeg vil ikke dø!" som råder, men i stedet en slags overrasket innseelse "jeg kommer faktisk til å dø nå". Det var et merkelig øyeblikk - da jeg innsa at "nå dør jeg".
Så hører jeg et brak i asfalten bak meg, og jeg snur meg og ser: En stor jeep-liknende bil ligger på taket med hjulene opp. Jeg er fullstendig overrasket - jeg trodde jo at jeg skulle dø. Men jeg står der og hiver etter pusten og lever, og ser på bilen to meter unna meg.
Det hele varte bare i to sekunder eller noe sånt (rart hvor mye man rekker å tenke i løpet av to sekunder!) - fra jeg hørte bråket og begynte å løpe, til bilen landa rett bak meg. Etter noen sekunder til, kom et par gutter løpende nedover ovenfra samme vei som bilen hadde kommet. De fikk ikke opp dørene først, men etterhvert gikk ene bakdøra opp, og jeg forberedte meg på et fælt syn - jeg tenkte det fantes ikke sjangs i havet for at noen kunne overlevd den turen. Men dama levde, til vår store lettelse.
Senere hørte jeg på radioen at 31 mennesker var blitt drept i bilulykker i provinsen vår (KwaZulu-Natal) den dagen (altså mandag), og torsdagen var erklært sørgedag. Det kunne veldig fort vært 32 mennesker, og i så fall ville jeg vaert inkludert. Om det hadde tatt meg ett sekund lenger før jeg begynte å løpe, ville jeg ikke vært her nå...
Ok, det var bare 1 historie, og jeg hadde flere jeg ville skrive, men nå må jeg løpe - jeg skal nemlig se rugby-kamp samme med to svensker som er utvekslingsstudenter og i samme klasse som meg nå.
Hasta la vista!
No comments:
Post a Comment