Tur til Itombwe-fjellene

Vi har hatt en herlig tur i Itombwe-fjellene. Lang, fryktelig vei, men herlig tur.

Siste spisested før oppstigningen til høyplatået fikk god omsetning både på mat og cola!

Oppe på høyplatået er det bare fjell og heier så langt øyet rekker. Som ei norsk setergrend, bare uendelig mye større. Vakkert!

De store kuflokkene er nede i lavlandet nå i tørketida, på leting etter grønnere beite. Men de fleste husstander har latt det være igjen ei ku eller to så de har mjølk til barn, gamle og spesielle gjester. Vi var i kategoriene spesielle gjester, selv om jeg ikke turde å smake etter en kraftig allergisk reaksjon i fjor. Først lar de kalven drikke litt, for at kua skal slippe ned mjølka.

Så tas kalven bort, og mannen mjølker så mye han får ut i en liten kopp. Kalven snudde ryggen til og stod og furta...

Men nå ser det ut som om nettet mitt er så dårlig, at jeg tror jeg bare poster dette, og forteller mer og poster de andre bildene en annen gang. Hasta la vista!

Mer fra Kalonge: krig og fred

Som jeg skrev i forrige bloggpost om turen til Kalonge: Det er ikke bare nordmenn som har opplevd å flykte gjennom Kahuzi-Biega-parken - det er det jammen mange kongolesere som har gjort også. Kalonge har i mange tiår vært så herja av væpna aktivitet at det har vært nesten umulig å besøke området.

Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.

Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...

CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.

I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.

Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.

Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.

Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.

Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.

Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.

Gutter og jenter som trenger trygghet og skolegang.

Kalonge - der mine Kongo-drømmer startet...

I helga var vi på en spesiell tur. Da jeg var elev på Hedmarktoppen folkehøyskole hørte jeg Willy Ludvigsen fortelle fra barndommens opplevelser i Kalonge. Denne helga var jeg der for første gang.

Her er vi på misjonsstasjonen (i sterkt motlys men jeg er den med skjørt og bustete hår):

Dere får bære over med meg om det blir mye historie og navn på steder og personer… For det var da Willy fortalte fra Kongo der på folkehøyskolen at det slo ned i meg: ”Dit må jeg! I Kongo ønsker jeg å arbeide!”, og det var starten på den eventyrlige reisa som har ført meg hit jeg er nå. Så å komme til det stedet han bodde som barn var ikke som alle andre turer, men noe helt eget.

For å komme dit kjørte vi igjennom Kahuzi-Biega nasjonalpark. Tjukk, ugjennomtrengelig skog. Skal du lenger unna veikanten enn 30 cm må du hugge deg vei med machete. Vakkert, på en vill måte. Men ikke gjestmildt akkurat.

I årevis (tiår!) har skogen vært tilholdssted for rebeller, men nå har militæret kontroll og det er trygt å kjøre der.

Gjestmildt er det derimot når skogen tar slutt og kulturlandsskapet åpner seg. Etter noen kilometer så vi misjonsstasjonen oppe på haugen:

Det står fortsatt en del svære trær der:

Nydelig utsikt fra misjonsstasjonen til Mont Kahuzi:

Ganske fin utsikt ned til sjukehuset også!

Jeg deler bare bilder av utsikten med dere, for misjonsstasjonen er nå i praksis en militærleir, så det var soldater overalt og ikke så lett/hyggelig å ta bilder, og bygningene er ikke vedlikeholdt så det blir bare et stusselig syn for de som husker hvordan det så ut der i gamle dager.

Å være der blant soldater var en spesiell følelse. Jeg kunne ikke unngå å tenke på den gangen store og små ble stilt opp utenfor huset for å tas av dage, og mamma Norunn med stor gravid mage gikk og slukte ilden i peisen og lukka vinduene fulgt av en soldat med gevær...

Lørdag besøkte vi sjukehuset. Det skal jeg kanskje fortelle mer fra en annen gang. På ettermiddagen ble vi invitert til en ekstra-gudstjeneste i modermenigheten der i Kalonge, Chifunzi hos pastor Ntamako (Kalonge er navnet på hele området/kongedømmet, som er fylt av små og store landsbyer, og Chifunzi er navnet på landsbyen der misjonsstasjonen er).

Søndag var vi invitert til menigheten i Mule, hos pastor Mukembanyi. Han var ung evangelist som jobba sammen med Martin (Willys pappa, Norunns ektemann), og det var Martin som bygde den første kirka der i Mule. Den var i tre, og senere bygde Nils Esborg murkirka som de er i nå.

Her er jeg sammen med barnebarnet til den første personen som ble døpt, Nsiburika. Barnebarnet heter Baguma:

Etter et innmari godt måltid etter gudstjenesten (høne stekt i knuste solsikker, en av de aller aller beste hønerettene jeg har smakt!), fikk Charlene og jeg en sau av Mukembanyi. Det var høy stemning, som dere ser:

Ja det var høy stemning det meste av helga. Spennende, fascinerende. På vei hjem gjennom skogen igjen, i rolig bekymringsløst tempo med bilen full av glade mennesker, gikk tankene igjen til da Norunn og Martin og barna flykta igjennom samme skog, langs samme vei.

Og selvfølgelig de mange kongoleserne som har flykta igjennom samme skog. En av dem var med oss. Andre som har opplevd og overlevd krig på forskjellige måter var også en del av helgas opplevelser. Jeg skal fortelle mer om det snart.

Men nå: har du lyst på fengende, spennende sommerlektyre? Sjekk ut denne nettsidader  du kan få tak i Willys bok om letinga etter pappa Martins fly og levninger i Kongos dype regnskog, krydra med morsomme og skumle barndomsminner.

Martin Ludvigsen - kanskje i Kalonge, kanskje et annet sted i Kongo 
(bildet er fra boka)

Så bra det er når vi hjelper hverandre!

Ei omsorgsfull, vis jente som vet en hel del om verden og hvor viktig det er å hjelpe hverandre har sammen med mammaen sin arrangert en dag for venner og foreldre der de solgte forskjellige ting til inntekt for helsesentre og skoler i Kongo.

Her er noen av de som får hjelp av Ebba og vennene hennes:

Helsesenteret i Kitopo.

Helsesenteret i Kitibingi:

Helsesenteret i Lubumba:

Her kommer madrasser, medisiner og annen hjelp veldig godt med, som dere kan se!

I tillegg fikk helsesenteret i Burhuza hjelp slik at de fikk bygd vegg mellom venteværelset og selve fødesalen - tenk for en opplevelse å ligge med rier på venteværelset og se rett inn på fødselen som en annen dame lider seg igjennom...!

Sykehuset i Kalonge får operasjonstråd. I det området er det fortsatt krig, så i tillegg til "vanlige" skader og operasjoner, får de av og til inn folk som er skadde fra kamper.

Skolene får komme i en annen bloggpost. Det er så mye bra som kan bli gjort med litt hjelp! Behovene er umettelige, men jammen hjelper det med hver lille ting som blir bedre. Vi kan utgjøre en liten forskjell for noen - hver eneste dag. Det er det mange som gjør her ute - bare tenk på hvilke helter av sykepleiere og jordmødre som jobber på disse helsesentrene! De redder liv og gjør en fantastisk innsats. Vi kan ikke alle være som dem, men vi kan være med og gi en støtte og gjøre vår lille del. Litt murstein, noen takplater, noen medisiner og annet utstyr.

God sommer til alle sammen, og en ekstra takk til Ebba og vennene hennes!

En gressenkes grøsselig skumle kjøreopplevelser

LG har vært en tur i Norge, og jeg har klart meg sånn noenlunde uten ham her i Bukavu. Den største utfordringa var nok å skulle kjøre bil utabys. Før LG kom hit hadde jeg nemlig kun kjørt i byen. Det er for så vidt mer enn utfordrende nok å skulle kjøre i den kaotiske vrimmelen av biler i ulike størrelser og motorsykler som skyter hit og dit i alle retninger og fra der hvor du minst aner det, og gående myke trafikanter med tomater, egg, sofaer, 6 meters jernestenger og mye annet på hodet. Hadde jeg kommet rett fra Tynset, der du kan se et par andre biler som er ute og kjører om du er heldig, hadde jeg kanskje ikke klart det, men heldigvis har jeg noen år i Durban som forberedelse.

Men utenfor byen hadde jeg aldri kjørt før LG kom inn i bildet, fordi da må man for ofte trekke bilen opp av et gjørmehav e.l. og det er jeg ikke sterk nok til. LG derimot løfta egenhendig en hel buss opp fra grøfta da han var her på sin første sonderingstur (det var da jeg bestemte meg for å gifte meg med ham ;) !)

Men en søndag nå mens LG var i Norge, var jeg invitert til en menighet langt utenfor allfarvei og hadde kvinnet meg om til å takke ja. Utpå natta våkna jeg av et voldsomt brak - det var himmelen som falt i hodet på oss og et skybrudd som jeg knapt har opplevd maken til. Klokka sju skulle det være avreise, men regnet strømma fortsatt ned, og vi fant ut at det var ingen vits i å dra avgårde på en tur når vi vet at vi ikke kommer til å komme fram og attpåtil ikke har med LG slik at vi ikke kommer til å få dratt opp bilen fra hvor-den-enn-måtte-lande/sette-seg-fast og komme oss hjem igjen heller.

Jeg fikk rapporter om stor skuffelse hos menigheten - folk fra tre menigheter i området hadde kommet og en del hadde dratt opp i forveien fra Bukavu. Det er en landsby som aldri tidligere har fått besøk av en misjonær, så nå hadde de forberedt og gledet seg. Jeg lovte å komme neste søndag med oppholdsvær.

Og søndag med oppholdsvær og strålende sol opprant, og klokka sju dro vi avgårde med full bil og stor stemning. Vi satte oss ikke fast noe sted, skle ikke av veien, men alt gikk bra og vi kom fram et kvarter før tida! Det hadde riktignok vært et kritisk øyeblikk: vi kom til ei bru som fikk meg til å rope: "Hvor er Gustave? Jeg trenger Gustave!" (LG bruker det franske navnet sitt her, det er litt mer praktisk enn et dobbeltnavn som starter med noe veldig fremmedartet ("Lars")). Til stor jubel og glede blant alle passasjerene i bilen. De syntes det var storartet at jeg trengte Gustave som var på et annet kontinent, mens jeg kjente hjertet seriøst sette seg i halsen.

Brua bestod av noen få tømmerstokker, som for det første var altfor få etter min mening. Men det store problemet var at disse få tømmerstokkene ikke lå parallelt men i en v-vinkel, slik at hjulene ikke kan følge stokkene. Jeg synes det er dritekkelt å kjøre ut på ei smal bru med få tommerstokker uansett, også når det holder å sørge for at hjulene kommer midt oppå stokken slik at du bare må kjøre rett fram og følge stokken for å komme helskinna og tørrskinna over. Men her var det altså enda verre! Det var ikke mulig å følge stokkene med hjula fordi stokkene lå i vinkel mot hverandre med den smale enden lengst unna meg. Jeg var langt fra overbevist om at brua i det hele tatt var bred nok der på den andre sida, til tross for iherdige forsikringer fra passasjerene i baksetet - hvorav antakelig ingen hadde førerkort og ingen hadde kjørt landcruiser noen gang.

Men med en god hjelper som stod foran og vinka meg framover, en annen god hjelper som titta ut vinduet på høyre side og hadde ansvaret for hjulene på den sida, høylydt bønn og like høylydt puls, (det var nesten så jeg lukka øynene og bare satte foten i gassen!) begikk vi det store vågestykket - og det gikk bra og vi kom velberga over.

Skrekkelig lykkelige over å ha kommet velberget og tørrskodd fram

Det var stor jubel hos alle og det ble en veldig gledesfull gudstjenestefeiring!

"Jeg ser fremtida"

Jeg har tidligere skrevet om kvinnene som har overlevd seksuell vold, som har psykiske, fysiske og sosiale/familiære vansker, men som bor så avsidesliggende til at det knapt finnes noe hjelpetjenester for dem, og som vi får være med å hjelpe.

Jeg kunne i grunnen skrevet noe hver dag. Det er så mange sterke historier. Sterke historier om lidelse og skam og fornedring. Og sterke historier om styrke og håp og verdighet.

I dag vil jeg fortelle om ei jente på 17 år, "K" heter hun, anonymisert. Hun ble tatt med makt av sju rebellsoldater, og holdt til fange i leiren deres "for seksuelle tjenester", som hun så fint sier det (eufemisme hjelper oss til å bruke snille ord på fæle ting). Det er ille, men det som er enda mer hjerteskjærende er at hun fikk det verre etter at hun kom seg fri. Tilbake i lokalsamfunnet holdt hun bokstavelig talt på å dø av skam.

K maktet ikke leve lenger, fordi "alle visste" hva som hadde skjedd med henne, og det opplevde hun som så skamfullt at livet var helt utålelig.

Hun planla å ta livet sitt.

Så kom hun i stedet i kontakt med CAMPS, vårt prosjekt for kvinner som har overlevd seksuell vold.

Det hører med til denne historien at K bor i et av de områdene som er så vanskelig tilgjengelige at "ingen" når fram dit med hjelp. Det er ingen veier dit. Det er fysisk umulig å kjøre bil dit. Kanskje er det fysisk mulig å kjøre motorsykkel dit, men det er så mye væpna aktivitet i området at det også praktisk er omtrent umulig. "Ingen" er der. Helsesentrene er underbemanna og mangler medisiner og utstyr, for hvordan skal det fraktes inn. K har ingen mulighet til å komme seg inn til byen (dvs Bukavu) som ligger hundrevis av kilometer unna, uten vei og med væpna rebeller. Hun har ingen tilgang til alle tilbudene som finnes for kvinner her i byen.

Men CAMPS's "spesialitet" er å dra til de vanskeligst-fremkommelige områdene. Der hvor rebellaktiviteten er høyest. Der hvor "ingen" er.

Hjelpen er mangfoldig fordi behovene er mangfoldige. Hjelp til fysisk helse. Hjelp til å komme seg på beina sosio-økonomisk. Og det som er selve kjerneinnholdet og CAMPS's andre spesialitet: psyko-sosial hjelp. For om du har fått behandling for seksuelt overførbare sykdommer og annen fysisk helsehjelp, så får du ikke stabla livet ditt på beina hvis traumene fortsatt regjerer alt i ditt indre. Den sosiale biten, med å få hjelp til å komme hjem til familien din og bli akseptert av familien din er også helt avgjørende, og det vil jeg skrive mer om en annen gang.

For å gjøre en lang historie kort for K, etter støtte og hjelp, så er hun i dag ei jente som står oppreist i livet sitt og sier: "Jeg ser fremtida".

K er ikke med på bildet, som er fra en annen landsby i et område i nærheten, men som viser den mest synlige delen av arbeidet: en gris, geit e.l. som en startopphjelp til økonomisk stabilitet.

"...å forbinde dem som har et knust hjerte..."

God pinsehelg, alle sammen! Se fremtida.

Påskefeiring i Maniema

Da jeg for et par dager siden skrev et blogginnlegg (om utdanning, væpna konflikt og Nindja), var det gått omtrent to hele måneder siden sist. Det er ikke fordi det har skjedd så lite de siste par månedene - heller tvert i mot. Etter et par uker med besøk fra familie i Norge, har jeg vært på konstant reisefot, til dels med liten tilgang til internett og stort sett hele tida med mye program. Skal prøve å fortelle litt etter hvert, og begynner med påskeuka som ble tilbrakt i Maniema.

For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...

Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).

På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)

Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.

På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.

Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.

Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.

Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.

og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).

Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!

Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.

Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.

Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.

Utdanning og håp for liv uten våpen

Denne uka har jeg lest to interessante artikler i Bistandsaktuelt, om Utdanning som rettighet og ikke et instrument mot terrorisme og om Utdanning til gutter for å hindre at de griper til våpen. Redd Barnas stedlige representant i Kongo sier at hun får nesten daglig høre om væpna aktivitet - og vet at da går ikke barna i området på skolen på noen dager og tenker på hvilke konsekvenser det får for utdanningen deres. Denne uka har jeg også fått høre om ny væpna aktivitet i Nindja, og tankene har gått til disse guttene som går på en av skolene våre der:

Mange av barna på skolene vi hjelper der i Nindja er berørt av krig og væpna aktivitet på ulike måter: mista foreldre, blitt født etter voldtekt. Mange er i faresona for å bli rekruttert i væpna grupper. Familiene deres legger stor vekt på skolegang og hvilket potensiale det utgjør i livene deres - ja de tillegger utdanning en helt avgjørende rolle for at barna, og spesielt guttene, skal vokse inn i sivile, samfunnsbyggende liv.

Stor respekt til alle lærere, rektorer, foreldrekomitémedlemmer og andre som gjør det mulig at skolene startes opp og drives midt i usikkerhet, ustabile forhold med væpna elementer, fattigdom. Stor takk til dem, og til alle som hjelper dette arbeidet på ulike måter!