Mål for 2016: Mont Ngafula-skolen i Kinshasa

Det er fint å se bakover på hva vi har vært med på i 2015 (se Årskavalden), men det er også fint å se framover og hva vi håper å være med på i 2016. Og da er et av hovedmålene å redde skolen som vi besøkte i Kinshasa, nemlig Mont Ngafula-skolen.

Skolen har stått halvferdig i 6-7 år, i regn, høy luftfuktighet og alt slags vær, og nå holder betongen på å bli ødelagt og vi frykter for at hele bygget må rives. Derfor var hovedformålet med turen vår til Kinshasa før jul å inspisere skolebygget og lage en plan.

Her ser vi at jernet har blitt synlig og begynt å ruste i taket til førsteklassingene på bildet over.

Førsteklassingene holdt på med fransk grammatikk (stakkars unger! ;) )

Takket være hjelp fra Lærernes misjonsforbund fikk vi reddet nesten halve bygget i 2014, med takkonstruksjon og nytt lag med sement på resten av det åpne/tomme taket.

Nå er vi godt i gang med å skaffe nok midler til å få dekket resten av bygget med takplater og reparere innertaket (hjertelig takk til søstermisjonen på Lena og Filadelfia Ålesund så langt), og sammen med en stor innsats fra foreldrene håper vi at bygget kan reddes og alle klasserommene fylles med skoleelever og læring. 

Å få oversikt over sykehusene, helsesentrene og skolebyggene som ble stående halvferdige da prosjektsamarbeidet ble stoppa rundt 2009 er en viktig målsetning i det pågående helse- og utdanningsprosjektet nå som prosjektsamarbeidet er gjenoppstarta - og forhåpentligvis lage en plan for hvordan de kan bli ferdigstilt. Men denne skolen i Kinshasa er en hastesak, og det er ikke tid til å vente på noen konklusjon på en slik oversikt neste år - så det er et høyt prioritert mål sammen med skoleledelsen og foreldrekomiteen å få reddet skolen i løpet av dette året og aller helst så snart som mulig.

Årskavalkade: For et godt, gammelt år!

Vi er langt uti februar allerede men jeg holder fortsatt på med årsrapporter for 2015, og det er faktisk veldig oppløftende - så utrolig mye bra og herlig, vanskelig og viktig, vi fikk være med på i løpet av fjoråret.

Noen høydepunkter:

Flere episke turer til Nindja og sykehuset der - det ble oppblussing i væpna aktivitet, men så ble det våpenhvile eller i alle fall fredeligere igjen slik at vi AKKURAT rakk å bygge vanntank før tørketida satte inn. Og de høygravide mødrene som venter på å føde fikk madrasser i stedet for å ligge på tørka gress, og etter hvert et ventehus, og i august var det stooor fest da sykehuset ble innviet. Umulig å ikke smile når jeg tenker på dette.

Flere turer til Kaziba også, særlig for å prøve å finne ut av hva som var galt med kraftverket der og å prøve å reparere det, og jammen fant vi ikke ut av det med skikkelig teaminnsats, og nå går kraftverket bedre enn det har gjort på årevis!

Mange menighetsbesøk - jeg holdt på å skrive "utallige", men så mange er det ikke - jeg har telt cirka førti forskjellige menigheter i løpet av fjoråret. Kafindjo står i en særstilling - å stå opp grytidlig om morgenen før det er ordentlig lyst og så klatre oppover fjellet og komme fram nesten i tide til gudstjenesten begynner og bli tilbudt et fat kaldt vaskevann av pastoren - det var en herlig opplevelse. Men de fleste er nærmere byen: i Kabare, Nyangezi og i Bukavu by. Barnekor, ungdomskor, mammakor og felleskor, og et og annet mannskor. Stor gjestfrihet, mange gode måltider sammen med menighetslederne etterpå, og mange egg som gaver med hjem.

Uka før regntida begynte igjen, hev vi oss rundt og fikk besøkt Itombwe-fjellene. Ubeskrivelig sterkt å høre folk fortelle om forsoningen de har arbeidet for og oppnådd. Fryktelige stammemotsetninger, der de har tatt livet av hverandre til og med innad i kirka. Og så står de side om side og fyller kirka
 med lovsang!

Turen til hovedstaden var også uforglemmelig. Arbeidet for gatebarn rørte meg. Kinshasa er en moderne storby som fikk oss bønder fra Sør-Kivu til å glo med store øyne! Å spise fisk ved Kongo-flodens bredder var prikken over i-en.

Jeg har fortsatt mye igjen å fortelle derfra, ikke minst om det som var hovedformålet med turen: å se på skolen som står der halvbygd og vurdere om det fortsatt er mulig å redde den.

Og så ved årsslutt: besøke Christina og Scott og arbeidet i Ituri, bl.a. skole for døve barn, og feire jul og nyttår sammen.

Utover høsten var mye av fokuset på arbeidet for kvinner som har overlevd seksuell vold, og på senhøsten åpnet vi "antenner" (lytteposter) i de mest avsideliggende og vanskeligst fremkommelige stedene i Sør-Kivu der det fortsatt er flere aktive væpna grupper. Vi har arbeidet og banket på dører for å videreføre arbeidet for barn og ungdommer som har vært med i væpna grupper, inkludert jenter som har vært med i væpna grupper, og de spesielle behovene og utfordringene de står i for å bli integrert i samfunnet og det sivile liv igjen. Nå blir dette nye året et viktig forberedelsesår for å videreføre dette arbeidet.

Et skoleår tok slutt og et nytt skoleår begynte. Over 800 skoler drives av CELPA rundt omkring i landsbyer og hundretusenvis av barn får dermed muligheten til å gå på skole. Mange foreldreløse barn har fått hjelp til skolegang, og mange "rebellunger" som alle er så redd at skal bli som fedrene sine - men som alle håper at om de får gå på skole så er det en stor sjanse for at de vil bli gode fredelige samfunnsborgere.

Det er vanskelig å komme på en god avslutningssetning eller kommentar. Kunne jo blitt matt av mindre - jeg blir helt overvelda når jeg ser tilbake på året som gikk. Når jeg står midt oppi det, kan jeg bli overvelda av behov og problemer og alt som er vanskelig - hvor mange meldinger per uke får jeg ikke om ulykker, avblåste tak, syke barn, sultne barn, ufred og mye mer. Men det gjør godt å se tilbake på alt arbeidet som faktisk har blitt gjort. Tenk at sykehuset i Nindja hadde vann gjennom hele tørketida. Tenk at sykehuset i Kaziba nå har et kraftverk som fungerer hele døgnet, hele uka, hele måneden. Tenk på alt det gode arbeidet som gjøres for kvinner i de mange titalls menighetene vi har besøkt. Tenk på alle barna som har fått gått på skole. Da blir ikke fjorårets overskrift "vanskeligheter", men heller "håp" og "takknemlighet".

Fotballfeber!

Hoooiii! I går ble Kongo afrikanske mestre! Fotballfeberen her i byen har bare økt og økt de siste par ukene, og nådde sitt store høydepunkt i går da finalen i African Nation Championship (CHAN) gikk av stabelen i Kigali, Rwanda. Tusenvis av folk valfarta herfra og over grensa. Alle fly i Kongo søndag og mandag var innstilt og sendt til Kigali for å fly prominente gjester. Noen pastorer fikk visstnok alle barna til å gå ned på kne i stua og be til Gud om hjelp (det er litt juks, men...)

Og Kongo ikke bare vant, men vant storveies: 3-0 over Mali.

Bilde fra Radio Okapi.

Det er vanskelig å forestille seg støynivået her i byen for den som ikke opplevde det, men om noen fortsatt husker fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, så husker dere antakelig det episke blåseplast-instrumentet vuvuzela? De ljoma over byen i går, og jeg er ganske sikker på at jeg hørte messing-korps-instrumenter også. Hundrevis av biler tuta. Titusenvis av folk hyyylte.

Første gang jeg hørte slike fotballhyl (det begynner å bli et par år siden nå), trodde jeg at det var brutt ut krig - at en bombe hadde slått ned eller noe sånt - for plutselig hyles og skrikes det over hele byen som om det er en krisealarm. Jeg lurte på om jeg skulle kaste meg ned på gulvet eller løpe til sikkerhetsrommet (som ikke har vinduer), men så var det bare at noen hadde scora mål i en fotballkamp.

Det er herlig å oppleve den nasjonale stoltheten - alle er ett og enige når det gjelder landslaget, også i et politisk spent år som i år (som kanskje blir valgår og kanskje ikke). Absolutt alle samtaler jeg har hatt i dag, enten på telefon eller in person har begynt med "gratulerer med kampen" og så noen jubelscener, høy latter og høy stemning.

Ja, så høy er stemninga at det går rykter om at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke blir noe av en turné med trofeet. Det sies at det var planlagt å dra via Goma og kanskje Bukavu og noen andre byer før den endelige hjemkomsten i hovedstaden med trofeet, men at folka her i Kivu er for gærne og gira og kommer til å skyte hverandre i pur glede og ekstase... Nå ja, jeg vet ikke om det stemmer - man skal jo ikke tro alt man hører. Men moro er det lell - at Kongo er mestre! Landet kommer jo fryktelig dårlig ut på de fleste statistikker, lister og sammenlikninger, MEN i fotball er de nå best! Que vivent les Léopards!

Kvinnene i avsidesliggende landsbyer med mye væpna aktivitet

Det har vært ei uke med lange dager og mye som har skjedd, og jeg har mye å fortelle og vet ikke hva jeg skal begynne med, men tror rett og slett jeg vil begynne med det som ligger lengst oppe i hjertet: arbeidet for og med kvinner som har overlevd seksuell vold og mot seksuell vold. Det er både en smerte og et privilegium å få være en liten del av dette arbeidet.

Det er et titalls aktive væpna grupper bare her i provinsen Sør-Kivu, og mange av dem holder til i forskjellige områder i Shabunda - områder som er vanskelig tilgjengelige, ja nesten umulig. De som arbeider der kjører en dag eller to i bil på forferdelige veier og fortsetter så kanskje en dag på motorsykkel. Det er ikke rart at det er her det er mye herjinger, for det er ikke lett verken for den nasjonale eller den internasjonale hæren å nå inn dit og stoppe de væpna gruppene. Og hjelp finnes det også lite av, fordi det er så vanskelig å komme seg til de forskjellige stedene. Men - vi har noen ildsjeler! Og de er der - til stede.

Så mange kvinner kommer til dem. Jungeltelegrafen går. En kvinne har hørt fra venninna si at det var godt å komme og snakke, at venninna fikk hjelp, så nå tør også hun å komme og fortelle. Mange var ute på åkrene. Dyrka mat. Så kommer de væpna mennene. Noen gjør seg ferdige der og da - hele gruppa med menn. Andre tar med seg kvinnene på skogen og holder dem der i fangenskap i noen uker eller måneder.

Flere forteller om selvmordstanker.

Men så får de hjelp. Den enkelte blir hørt og sett. Og får bekreftelse på at de er fortsatt hele mennesker. Og så finner de hverandre, kommer sammen i grupper, ser at det er ikke bare meg, kjenner på et fellesskap. Og styrkes av det.

Noen av de unge jentene får hjelp til å komme tilbake på skolen, etter lange fravær etter de traumatiserende opplevelsene. Så fortsetter skolegangen.

Livet går videre.

Og landsbyen får hjelp til å forstå, ta imot og ta seg av. Noen av disse kvinnene sammen med andre kvinner danner team som underviser landsbybefolkningen. Målet er å redusere den seksuelle volden, og å redusere stigmatiseringen. På bildet under ser dere en gruppe slike landsbyundervisere:

Modige kvinner som snakker om noe vanskelig i mange fora.

I ufattelig avsidesliggende landsbyer, nesten umulig å komme seg til. Midt i de væpna aktivitetene. Dit hvor ingen hjelpeorganisasjoner kommer. Dit hvor ingen nyhetsbyråer kommer. Der de kvinnene som trenger det mest men som har fått minst hjelp er.

Tenk at der får vi være med å hjelpe. Og den hjelpen multipliserer seg når kvinnene finner hverandre og hjelper hverandre. Dette er et stort bønneemne og et stort takkeemne på en gang.

To nasjonalhelter hedret i helga

I helga var det intet mindre enn to nasjonalhelter og landsfedre som ble hedret og minnet her i Kongo: 16. januar var det 15 år siden tidligere president Laurent Kabila ble drept og 17. januar var det 55 år siden landets første statsminister, Patrice Lumumba ble drept.

Da vi var i Kinshasa, besøkte vi mausoleet/minnesmerket til Mzee Kabila, sammen med pastor Kombe:

"Svik aldri Kongo"

Seks hender symboliserer seks land som hjalp Kabila: Burundi, Rwanda, Uganda,  Zimbabwe, Angola og Namibia

Han begynte som president 17. mai (som derfor er en festdag her også!) 1997, etter Mobutus mangeårige diktatur. Han feires fortsatt som en frigjøringshelt. En gang i tiden var Che Guevara her i Kongo, og da var visst Laurent Kabila den lederen han så mest potensiale i, selv om han også syntes han var slapp og udisplinert... Kabila ble drept av en av vaktene sine, og det er vel ingen som helt vet hva som skjedde eller hvem som stod bak, selv om flere ble henrettet da og flere fortsatt sitter fengslet i dag.

Kabila var "lumumbist", og Lumumba selv ble altså drept 40 år minus 1 dag før ham. Lumumba var den store uavhengighetslederen og er en frigjøringshelt av dimensjoner. Antakelig stod belgisk og amerikansk etterretning bak drapet på ham. Han finnes det ingen hedersgrav for, for liket ble løst opp i svovelsyre... Ingen pen historie! En i det internasjonale samfunnet som prøvde å hjelpe Kongo på den tida var daværende Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, som døde i en flystyrt noen måneder senere nettopp på vei til fredsforhandlinger i Kongo - også hans død spekuleres det mye i hvem som stod bak, og antakelig var det ikke bare en uskyldig flystyrt...

Det fysiske livet kan mennesker ta av hverandre, men ingen kan kvele tanker og ideer, og Lumumba er fortsatt en helt. Hovedgata her i Bukavu er oppkalt etter ham, og mange andre hovedgater, jeg vil tro i de fleste byer i Kongo.

Apropos tanker og ideer som ikke kan kveles: i helga ble en universell helt hedret og minnet også - Martin Luther King Jr! Han ble født 15. januar 1929 (mye hyggeligere å minnes noens fødsel enn død!) og i går (mandag) var det MLK Day i USA. Facebook var ganske full av MLK-sitater, og jeg leste alt jeg kom over. Her er noen av mine favoritter:

"The time is always right to do what is right."

"Life's most persistent and urgent question is, 'What are you doing for others?' "

"Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that."

"Our lives begin to end the day we become silent about things that matter."

"I have decided to stick with love. Hate is too great a burden to bear."

Tiden er alltid inne til å gjøre det som er rett!

Uttrykk, språkbruk, døvhet, skapende kommunikasjon

Jeg fikk tilbakemelding på språkbruken i forrige bloggpost: uttrykket "døvstumme" er ikke lenger noe man bruker i Norge, men bare "døve". En person som er døv har kanskje ikke lært å snakke, men taleorganene er fortsatt intakt. Her lærte jeg noe nytt - og noe viktig! Lyder og tegn er ikke det samme som stumhet. Jeg kunne ikke vært mer enig, og det er kunnskapsløshet som gjorde at jeg brukte det utdaterte uttrykket. Min opplevelse var jo nettopp det: tegn er ikke stumhet. Ungdommene i Mambasa kommuniserte jo så tydelig og så sterkt! Både i sangen, i teaterstykket, og i den uformelle livlige samtalen etterpå mens vi spiste kjøtt og drakk brus. Så nå har jeg endra tittelen til forrige blogginnlegg til "De døves uttrykksfulle sang". Ikke bare er det mer språklig/språkpolitisk korrekt, det er også sannere mot opplevelsen.

Ord, språk og språkbruk er viktig. Det skaper assosiasjoner til historiske hendelser som påvirker oss fortsatt i dag (f.eks. ord som en gang i historien var de eneste man kjente til, men som i dag knyttes tett til rasisme eller undertrykking, sånn som nigger i USA og kaffir i Sør-Afrika, som er totalt uakseptabelt å bruke, ikke minst fordi de gruppene fortsatt lever i de sosio-økonomiske og politiske konsekvensene av undertrykkinga og mange vil si fortsatt er undertrykt). Ord og språk skaper også holdninger, til en selv og til andre. Hva gjør det f.eks. at "chicks", altså hønebaby, brukes om jenter generelt, mens hvis man sier det om en mann er det en kjempefornærmelse fordi det betyr at han er svak, feig, pipete, osv?

I bistandsmiljøet er det lett å gå i en "tabloid-felle". Å snakke om "voldtatte kvinner" er så mye enklere og kjappere enn "kvinner som har overlevd seksuell vold", for eksempel. Men vi vil ikke lenger snakke om "victims", vi arbeider med "survivors". Som ikke bare er passive mottakere av det fæle som har skjedd dem, men som er aktive overlevere. Ja, noen er dypt deprimerte, langt nede, og oppfører seg nå tilsynelatende passivt (det er også en overlevelsesstrategi), men mange er vokale og sterke og har livshåp og livsvilje. Og de fleste kan komme dit med litt hjelp av sine medsøstre og andre.

Not to mention fattige og fattigdom. Det vil bli tungvint om man skal ta med en halv sides avhandling om kolonialisme, undertrykking, skjev maktfordeling, den udemokratiske Verdens handelsorganisasjon, Vesten og Nords framferd i Østen og Sør, korrupsjon, maktmisbruk +++ hver gang man skal snakke om en fattig person i Kongo... Men bildet over om "you throw like a girl" har et poeng. Av og til er det verdt å ta med en halv sides forklaring eller mer. Og alltid er det viktig å være villig til å lære. Jeg har lært om et ord som ikke brukes mer. Og at å være døv ikke betyr at man er stum. Jeg så jo selv hvordan de døve i Mambasa uttrykte seg sterkt. En annen dag kan det være et annet ord eller uttrykk. Jeg er glad for innspill! Det er slik verden går framover. Litt mindre kunnskapsløshet hver dag.

De døves uttrykksfulle sang

Det nye året ble starta med tur til Mambasa, og her driver noen ildsjeler skole for døve! På bildet under er alle elevene og lærerne samla, pluss LG og meg (til venstre), Scott og pastor Mubake (ytterst til høyre).

De hadde nyttårsfest med sang og teater. Det var så spesielt når de "sang" med tegnspråk! Et bilde klarer ikke å gjengi hvordan det var, men... her ser dere er bilde fra en av sangene:

Lederen for skolen tolka for oss som ikke kan døvespråk, og sangen handla om å gå til Gud med alle vansker, å ikke gi opp, og å takke Gud som er god.

Noen av de døve elevene hadde et teaterstykke om hvordan det er å vokse opp som døvt barn i familie med hørende søsken. Det døve barnet blir nekta mat, mens de hørende barna får. Det døve barnet blir ikke betalt skolepenger for, men de hørende barna blir. Egenerfarte opplevelser. En høytstående representant for myndighetene var til stede og sa i talen sin etterpå at teaterstykket hadde grepet ham - ingen velger hvordan man blir født, og den forskjellsbehandlingen de døve opplever i familiene sine er urettferdig.

Lærerne arbeider frivillig og får ingen lønn, men allikevel har de drevet skolen i flere år! De drømmer om bedre skolelokaler, og kanskje til og med internat for døve barn som bor for langt utenfor byen til å gå fram og tilbake hver dag. På bildet under får lærerne en liten påskjønnelse av Christina. Virkelig gripende å se hvor hengivne de er til de døve barna. At de i et fattig område som Mambasa, Ituri, DRC er villige til å arbeide uten å få noe materielt eller spiselig tilbake.

Etter seremonien med taler, sang og teater var det nyttårsfestmåltid med brus til alle og kjøtt til alle! Og "høylytte" samtaler ;) God stemning!

Nyttårsfestreise

For ei herlig nyttårshelg vi har bak oss! I år var nyttår virkelig spesiell.

Om kvelden nyttårsdagen kom vi fram til Mambasa, der en ring glade, gjestfrie folk satt ute under stjernehimmelen i lykta av ei parafinlampe tok i mot oss. Afrikalydene, varmen, bekmørket, stjernehimmelen og parafinlampa - du kan ikke få det mer idyllisk og eventyrlig enn dette!

Vi hadde kjørt gjennom landsby på landsby med feirende og dansende pygmeer med pynt og fjær på hodet! Selv om vi hadde lagt oss tidlig nyttårsaften, ble nyttårsfeiringa på nyttårsdagen dessto mer eksotisk.

Vi kjørte også igjennom skiftende landskap, fra savanner til mer og mer palmer og regnskog. Sola sank lavere og lavere, og landskapet lyste mer og mer gyllent.

Da vi omsider kom fram, ble vi møtt med varme klemmer og festmåltid under stjernehimmelen.

For en god start på 2016! Må året by på mer vakker natur, mer varme klemmer og mer velsmakende mat!

Jeg håper å skrive mer om opplevelsene fra jule- og nyttårsturen vår til Ituri snart, inkl arbeidet vi så og de gode folkene vi besøkte (takk til Christina og Scott!).