Så bra det er når vi hjelper hverandre!

Ei omsorgsfull, vis jente som vet en hel del om verden og hvor viktig det er å hjelpe hverandre har sammen med mammaen sin arrangert en dag for venner og foreldre der de solgte forskjellige ting til inntekt for helsesentre og skoler i Kongo.

Her er noen av de som får hjelp av Ebba og vennene hennes:

Helsesenteret i Kitopo.

Helsesenteret i Kitibingi:

Helsesenteret i Lubumba:

Her kommer madrasser, medisiner og annen hjelp veldig godt med, som dere kan se!

I tillegg fikk helsesenteret i Burhuza hjelp slik at de fikk bygd vegg mellom venteværelset og selve fødesalen - tenk for en opplevelse å ligge med rier på venteværelset og se rett inn på fødselen som en annen dame lider seg igjennom...!

Sykehuset i Kalonge får operasjonstråd. I det området er det fortsatt krig, så i tillegg til "vanlige" skader og operasjoner, får de av og til inn folk som er skadde fra kamper.

Skolene får komme i en annen bloggpost. Det er så mye bra som kan bli gjort med litt hjelp! Behovene er umettelige, men jammen hjelper det med hver lille ting som blir bedre. Vi kan utgjøre en liten forskjell for noen - hver eneste dag. Det er det mange som gjør her ute - bare tenk på hvilke helter av sykepleiere og jordmødre som jobber på disse helsesentrene! De redder liv og gjør en fantastisk innsats. Vi kan ikke alle være som dem, men vi kan være med og gi en støtte og gjøre vår lille del. Litt murstein, noen takplater, noen medisiner og annet utstyr.

God sommer til alle sammen, og en ekstra takk til Ebba og vennene hennes!

En gressenkes grøsselig skumle kjøreopplevelser

LG har vært en tur i Norge, og jeg har klart meg sånn noenlunde uten ham her i Bukavu. Den største utfordringa var nok å skulle kjøre bil utabys. Før LG kom hit hadde jeg nemlig kun kjørt i byen. Det er for så vidt mer enn utfordrende nok å skulle kjøre i den kaotiske vrimmelen av biler i ulike størrelser og motorsykler som skyter hit og dit i alle retninger og fra der hvor du minst aner det, og gående myke trafikanter med tomater, egg, sofaer, 6 meters jernestenger og mye annet på hodet. Hadde jeg kommet rett fra Tynset, der du kan se et par andre biler som er ute og kjører om du er heldig, hadde jeg kanskje ikke klart det, men heldigvis har jeg noen år i Durban som forberedelse.

Men utenfor byen hadde jeg aldri kjørt før LG kom inn i bildet, fordi da må man for ofte trekke bilen opp av et gjørmehav e.l. og det er jeg ikke sterk nok til. LG derimot løfta egenhendig en hel buss opp fra grøfta da han var her på sin første sonderingstur (det var da jeg bestemte meg for å gifte meg med ham ;) !)

Men en søndag nå mens LG var i Norge, var jeg invitert til en menighet langt utenfor allfarvei og hadde kvinnet meg om til å takke ja. Utpå natta våkna jeg av et voldsomt brak - det var himmelen som falt i hodet på oss og et skybrudd som jeg knapt har opplevd maken til. Klokka sju skulle det være avreise, men regnet strømma fortsatt ned, og vi fant ut at det var ingen vits i å dra avgårde på en tur når vi vet at vi ikke kommer til å komme fram og attpåtil ikke har med LG slik at vi ikke kommer til å få dratt opp bilen fra hvor-den-enn-måtte-lande/sette-seg-fast og komme oss hjem igjen heller.

Jeg fikk rapporter om stor skuffelse hos menigheten - folk fra tre menigheter i området hadde kommet og en del hadde dratt opp i forveien fra Bukavu. Det er en landsby som aldri tidligere har fått besøk av en misjonær, så nå hadde de forberedt og gledet seg. Jeg lovte å komme neste søndag med oppholdsvær.

Og søndag med oppholdsvær og strålende sol opprant, og klokka sju dro vi avgårde med full bil og stor stemning. Vi satte oss ikke fast noe sted, skle ikke av veien, men alt gikk bra og vi kom fram et kvarter før tida! Det hadde riktignok vært et kritisk øyeblikk: vi kom til ei bru som fikk meg til å rope: "Hvor er Gustave? Jeg trenger Gustave!" (LG bruker det franske navnet sitt her, det er litt mer praktisk enn et dobbeltnavn som starter med noe veldig fremmedartet ("Lars")). Til stor jubel og glede blant alle passasjerene i bilen. De syntes det var storartet at jeg trengte Gustave som var på et annet kontinent, mens jeg kjente hjertet seriøst sette seg i halsen.

Brua bestod av noen få tømmerstokker, som for det første var altfor få etter min mening. Men det store problemet var at disse få tømmerstokkene ikke lå parallelt men i en v-vinkel, slik at hjulene ikke kan følge stokkene. Jeg synes det er dritekkelt å kjøre ut på ei smal bru med få tommerstokker uansett, også når det holder å sørge for at hjulene kommer midt oppå stokken slik at du bare må kjøre rett fram og følge stokken for å komme helskinna og tørrskinna over. Men her var det altså enda verre! Det var ikke mulig å følge stokkene med hjula fordi stokkene lå i vinkel mot hverandre med den smale enden lengst unna meg. Jeg var langt fra overbevist om at brua i det hele tatt var bred nok der på den andre sida, til tross for iherdige forsikringer fra passasjerene i baksetet - hvorav antakelig ingen hadde førerkort og ingen hadde kjørt landcruiser noen gang.

Men med en god hjelper som stod foran og vinka meg framover, en annen god hjelper som titta ut vinduet på høyre side og hadde ansvaret for hjulene på den sida, høylydt bønn og like høylydt puls, (det var nesten så jeg lukka øynene og bare satte foten i gassen!) begikk vi det store vågestykket - og det gikk bra og vi kom velberga over.

Skrekkelig lykkelige over å ha kommet velberget og tørrskodd fram

Det var stor jubel hos alle og det ble en veldig gledesfull gudstjenestefeiring!

"Jeg ser fremtida"

Jeg har tidligere skrevet om kvinnene som har overlevd seksuell vold, som har psykiske, fysiske og sosiale/familiære vansker, men som bor så avsidesliggende til at det knapt finnes noe hjelpetjenester for dem, og som vi får være med å hjelpe.

Jeg kunne i grunnen skrevet noe hver dag. Det er så mange sterke historier. Sterke historier om lidelse og skam og fornedring. Og sterke historier om styrke og håp og verdighet.

I dag vil jeg fortelle om ei jente på 17 år, "K" heter hun, anonymisert. Hun ble tatt med makt av sju rebellsoldater, og holdt til fange i leiren deres "for seksuelle tjenester", som hun så fint sier det (eufemisme hjelper oss til å bruke snille ord på fæle ting). Det er ille, men det som er enda mer hjerteskjærende er at hun fikk det verre etter at hun kom seg fri. Tilbake i lokalsamfunnet holdt hun bokstavelig talt på å dø av skam.

K maktet ikke leve lenger, fordi "alle visste" hva som hadde skjedd med henne, og det opplevde hun som så skamfullt at livet var helt utålelig.

Hun planla å ta livet sitt.

Så kom hun i stedet i kontakt med CAMPS, vårt prosjekt for kvinner som har overlevd seksuell vold.

Det hører med til denne historien at K bor i et av de områdene som er så vanskelig tilgjengelige at "ingen" når fram dit med hjelp. Det er ingen veier dit. Det er fysisk umulig å kjøre bil dit. Kanskje er det fysisk mulig å kjøre motorsykkel dit, men det er så mye væpna aktivitet i området at det også praktisk er omtrent umulig. "Ingen" er der. Helsesentrene er underbemanna og mangler medisiner og utstyr, for hvordan skal det fraktes inn. K har ingen mulighet til å komme seg inn til byen (dvs Bukavu) som ligger hundrevis av kilometer unna, uten vei og med væpna rebeller. Hun har ingen tilgang til alle tilbudene som finnes for kvinner her i byen.

Men CAMPS's "spesialitet" er å dra til de vanskeligst-fremkommelige områdene. Der hvor rebellaktiviteten er høyest. Der hvor "ingen" er.

Hjelpen er mangfoldig fordi behovene er mangfoldige. Hjelp til fysisk helse. Hjelp til å komme seg på beina sosio-økonomisk. Og det som er selve kjerneinnholdet og CAMPS's andre spesialitet: psyko-sosial hjelp. For om du har fått behandling for seksuelt overførbare sykdommer og annen fysisk helsehjelp, så får du ikke stabla livet ditt på beina hvis traumene fortsatt regjerer alt i ditt indre. Den sosiale biten, med å få hjelp til å komme hjem til familien din og bli akseptert av familien din er også helt avgjørende, og det vil jeg skrive mer om en annen gang.

For å gjøre en lang historie kort for K, etter støtte og hjelp, så er hun i dag ei jente som står oppreist i livet sitt og sier: "Jeg ser fremtida".

K er ikke med på bildet, som er fra en annen landsby i et område i nærheten, men som viser den mest synlige delen av arbeidet: en gris, geit e.l. som en startopphjelp til økonomisk stabilitet.

"...å forbinde dem som har et knust hjerte..."

God pinsehelg, alle sammen! Se fremtida.

Påskefeiring i Maniema

Da jeg for et par dager siden skrev et blogginnlegg (om utdanning, væpna konflikt og Nindja), var det gått omtrent to hele måneder siden sist. Det er ikke fordi det har skjedd så lite de siste par månedene - heller tvert i mot. Etter et par uker med besøk fra familie i Norge, har jeg vært på konstant reisefot, til dels med liten tilgang til internett og stort sett hele tida med mye program. Skal prøve å fortelle litt etter hvert, og begynner med påskeuka som ble tilbrakt i Maniema.

For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...

Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).

På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)

Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.

På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.

Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.

Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.

Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.

og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).

Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!

Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.

Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.

Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.

Utdanning og håp for liv uten våpen

Denne uka har jeg lest to interessante artikler i Bistandsaktuelt, om Utdanning som rettighet og ikke et instrument mot terrorisme og om Utdanning til gutter for å hindre at de griper til våpen. Redd Barnas stedlige representant i Kongo sier at hun får nesten daglig høre om væpna aktivitet - og vet at da går ikke barna i området på skolen på noen dager og tenker på hvilke konsekvenser det får for utdanningen deres. Denne uka har jeg også fått høre om ny væpna aktivitet i Nindja, og tankene har gått til disse guttene som går på en av skolene våre der:

Mange av barna på skolene vi hjelper der i Nindja er berørt av krig og væpna aktivitet på ulike måter: mista foreldre, blitt født etter voldtekt. Mange er i faresona for å bli rekruttert i væpna grupper. Familiene deres legger stor vekt på skolegang og hvilket potensiale det utgjør i livene deres - ja de tillegger utdanning en helt avgjørende rolle for at barna, og spesielt guttene, skal vokse inn i sivile, samfunnsbyggende liv.

Stor respekt til alle lærere, rektorer, foreldrekomitémedlemmer og andre som gjør det mulig at skolene startes opp og drives midt i usikkerhet, ustabile forhold med væpna elementer, fattigdom. Stor takk til dem, og til alle som hjelper dette arbeidet på ulike måter!

Mål for 2016: Mont Ngafula-skolen i Kinshasa

Det er fint å se bakover på hva vi har vært med på i 2015 (se Årskavalden), men det er også fint å se framover og hva vi håper å være med på i 2016. Og da er et av hovedmålene å redde skolen som vi besøkte i Kinshasa, nemlig Mont Ngafula-skolen.

Skolen har stått halvferdig i 6-7 år, i regn, høy luftfuktighet og alt slags vær, og nå holder betongen på å bli ødelagt og vi frykter for at hele bygget må rives. Derfor var hovedformålet med turen vår til Kinshasa før jul å inspisere skolebygget og lage en plan.

Her ser vi at jernet har blitt synlig og begynt å ruste i taket til førsteklassingene på bildet over.

Førsteklassingene holdt på med fransk grammatikk (stakkars unger! ;) )

Takket være hjelp fra Lærernes misjonsforbund fikk vi reddet nesten halve bygget i 2014, med takkonstruksjon og nytt lag med sement på resten av det åpne/tomme taket.

Nå er vi godt i gang med å skaffe nok midler til å få dekket resten av bygget med takplater og reparere innertaket (hjertelig takk til søstermisjonen på Lena og Filadelfia Ålesund så langt), og sammen med en stor innsats fra foreldrene håper vi at bygget kan reddes og alle klasserommene fylles med skoleelever og læring. 

Å få oversikt over sykehusene, helsesentrene og skolebyggene som ble stående halvferdige da prosjektsamarbeidet ble stoppa rundt 2009 er en viktig målsetning i det pågående helse- og utdanningsprosjektet nå som prosjektsamarbeidet er gjenoppstarta - og forhåpentligvis lage en plan for hvordan de kan bli ferdigstilt. Men denne skolen i Kinshasa er en hastesak, og det er ikke tid til å vente på noen konklusjon på en slik oversikt neste år - så det er et høyt prioritert mål sammen med skoleledelsen og foreldrekomiteen å få reddet skolen i løpet av dette året og aller helst så snart som mulig.

Årskavalkade: For et godt, gammelt år!

Vi er langt uti februar allerede men jeg holder fortsatt på med årsrapporter for 2015, og det er faktisk veldig oppløftende - så utrolig mye bra og herlig, vanskelig og viktig, vi fikk være med på i løpet av fjoråret.

Noen høydepunkter:

Flere episke turer til Nindja og sykehuset der - det ble oppblussing i væpna aktivitet, men så ble det våpenhvile eller i alle fall fredeligere igjen slik at vi AKKURAT rakk å bygge vanntank før tørketida satte inn. Og de høygravide mødrene som venter på å føde fikk madrasser i stedet for å ligge på tørka gress, og etter hvert et ventehus, og i august var det stooor fest da sykehuset ble innviet. Umulig å ikke smile når jeg tenker på dette.

Flere turer til Kaziba også, særlig for å prøve å finne ut av hva som var galt med kraftverket der og å prøve å reparere det, og jammen fant vi ikke ut av det med skikkelig teaminnsats, og nå går kraftverket bedre enn det har gjort på årevis!

Mange menighetsbesøk - jeg holdt på å skrive "utallige", men så mange er det ikke - jeg har telt cirka førti forskjellige menigheter i løpet av fjoråret. Kafindjo står i en særstilling - å stå opp grytidlig om morgenen før det er ordentlig lyst og så klatre oppover fjellet og komme fram nesten i tide til gudstjenesten begynner og bli tilbudt et fat kaldt vaskevann av pastoren - det var en herlig opplevelse. Men de fleste er nærmere byen: i Kabare, Nyangezi og i Bukavu by. Barnekor, ungdomskor, mammakor og felleskor, og et og annet mannskor. Stor gjestfrihet, mange gode måltider sammen med menighetslederne etterpå, og mange egg som gaver med hjem.

Uka før regntida begynte igjen, hev vi oss rundt og fikk besøkt Itombwe-fjellene. Ubeskrivelig sterkt å høre folk fortelle om forsoningen de har arbeidet for og oppnådd. Fryktelige stammemotsetninger, der de har tatt livet av hverandre til og med innad i kirka. Og så står de side om side og fyller kirka
 med lovsang!

Turen til hovedstaden var også uforglemmelig. Arbeidet for gatebarn rørte meg. Kinshasa er en moderne storby som fikk oss bønder fra Sør-Kivu til å glo med store øyne! Å spise fisk ved Kongo-flodens bredder var prikken over i-en.

Jeg har fortsatt mye igjen å fortelle derfra, ikke minst om det som var hovedformålet med turen: å se på skolen som står der halvbygd og vurdere om det fortsatt er mulig å redde den.

Og så ved årsslutt: besøke Christina og Scott og arbeidet i Ituri, bl.a. skole for døve barn, og feire jul og nyttår sammen.

Utover høsten var mye av fokuset på arbeidet for kvinner som har overlevd seksuell vold, og på senhøsten åpnet vi "antenner" (lytteposter) i de mest avsideliggende og vanskeligst fremkommelige stedene i Sør-Kivu der det fortsatt er flere aktive væpna grupper. Vi har arbeidet og banket på dører for å videreføre arbeidet for barn og ungdommer som har vært med i væpna grupper, inkludert jenter som har vært med i væpna grupper, og de spesielle behovene og utfordringene de står i for å bli integrert i samfunnet og det sivile liv igjen. Nå blir dette nye året et viktig forberedelsesår for å videreføre dette arbeidet.

Et skoleår tok slutt og et nytt skoleår begynte. Over 800 skoler drives av CELPA rundt omkring i landsbyer og hundretusenvis av barn får dermed muligheten til å gå på skole. Mange foreldreløse barn har fått hjelp til skolegang, og mange "rebellunger" som alle er så redd at skal bli som fedrene sine - men som alle håper at om de får gå på skole så er det en stor sjanse for at de vil bli gode fredelige samfunnsborgere.

Det er vanskelig å komme på en god avslutningssetning eller kommentar. Kunne jo blitt matt av mindre - jeg blir helt overvelda når jeg ser tilbake på året som gikk. Når jeg står midt oppi det, kan jeg bli overvelda av behov og problemer og alt som er vanskelig - hvor mange meldinger per uke får jeg ikke om ulykker, avblåste tak, syke barn, sultne barn, ufred og mye mer. Men det gjør godt å se tilbake på alt arbeidet som faktisk har blitt gjort. Tenk at sykehuset i Nindja hadde vann gjennom hele tørketida. Tenk at sykehuset i Kaziba nå har et kraftverk som fungerer hele døgnet, hele uka, hele måneden. Tenk på alt det gode arbeidet som gjøres for kvinner i de mange titalls menighetene vi har besøkt. Tenk på alle barna som har fått gått på skole. Da blir ikke fjorårets overskrift "vanskeligheter", men heller "håp" og "takknemlighet".

Fotballfeber!

Hoooiii! I går ble Kongo afrikanske mestre! Fotballfeberen her i byen har bare økt og økt de siste par ukene, og nådde sitt store høydepunkt i går da finalen i African Nation Championship (CHAN) gikk av stabelen i Kigali, Rwanda. Tusenvis av folk valfarta herfra og over grensa. Alle fly i Kongo søndag og mandag var innstilt og sendt til Kigali for å fly prominente gjester. Noen pastorer fikk visstnok alle barna til å gå ned på kne i stua og be til Gud om hjelp (det er litt juks, men...)

Og Kongo ikke bare vant, men vant storveies: 3-0 over Mali.

Bilde fra Radio Okapi.

Det er vanskelig å forestille seg støynivået her i byen for den som ikke opplevde det, men om noen fortsatt husker fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, så husker dere antakelig det episke blåseplast-instrumentet vuvuzela? De ljoma over byen i går, og jeg er ganske sikker på at jeg hørte messing-korps-instrumenter også. Hundrevis av biler tuta. Titusenvis av folk hyyylte.

Første gang jeg hørte slike fotballhyl (det begynner å bli et par år siden nå), trodde jeg at det var brutt ut krig - at en bombe hadde slått ned eller noe sånt - for plutselig hyles og skrikes det over hele byen som om det er en krisealarm. Jeg lurte på om jeg skulle kaste meg ned på gulvet eller løpe til sikkerhetsrommet (som ikke har vinduer), men så var det bare at noen hadde scora mål i en fotballkamp.

Det er herlig å oppleve den nasjonale stoltheten - alle er ett og enige når det gjelder landslaget, også i et politisk spent år som i år (som kanskje blir valgår og kanskje ikke). Absolutt alle samtaler jeg har hatt i dag, enten på telefon eller in person har begynt med "gratulerer med kampen" og så noen jubelscener, høy latter og høy stemning.

Ja, så høy er stemninga at det går rykter om at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke blir noe av en turné med trofeet. Det sies at det var planlagt å dra via Goma og kanskje Bukavu og noen andre byer før den endelige hjemkomsten i hovedstaden med trofeet, men at folka her i Kivu er for gærne og gira og kommer til å skyte hverandre i pur glede og ekstase... Nå ja, jeg vet ikke om det stemmer - man skal jo ikke tro alt man hører. Men moro er det lell - at Kongo er mestre! Landet kommer jo fryktelig dårlig ut på de fleste statistikker, lister og sammenlikninger, MEN i fotball er de nå best! Que vivent les Léopards!