"Jeg ser fremtida"

Jeg har tidligere skrevet om kvinnene som har overlevd seksuell vold, som har psykiske, fysiske og sosiale/familiære vansker, men som bor så avsidesliggende til at det knapt finnes noe hjelpetjenester for dem, og som vi får være med å hjelpe.

Jeg kunne i grunnen skrevet noe hver dag. Det er så mange sterke historier. Sterke historier om lidelse og skam og fornedring. Og sterke historier om styrke og håp og verdighet.

I dag vil jeg fortelle om ei jente på 17 år, "K" heter hun, anonymisert. Hun ble tatt med makt av sju rebellsoldater, og holdt til fange i leiren deres "for seksuelle tjenester", som hun så fint sier det (eufemisme hjelper oss til å bruke snille ord på fæle ting). Det er ille, men det som er enda mer hjerteskjærende er at hun fikk det verre etter at hun kom seg fri. Tilbake i lokalsamfunnet holdt hun bokstavelig talt på å dø av skam.

K maktet ikke leve lenger, fordi "alle visste" hva som hadde skjedd med henne, og det opplevde hun som så skamfullt at livet var helt utålelig.

Hun planla å ta livet sitt.

Så kom hun i stedet i kontakt med CAMPS, vårt prosjekt for kvinner som har overlevd seksuell vold.

Det hører med til denne historien at K bor i et av de områdene som er så vanskelig tilgjengelige at "ingen" når fram dit med hjelp. Det er ingen veier dit. Det er fysisk umulig å kjøre bil dit. Kanskje er det fysisk mulig å kjøre motorsykkel dit, men det er så mye væpna aktivitet i området at det også praktisk er omtrent umulig. "Ingen" er der. Helsesentrene er underbemanna og mangler medisiner og utstyr, for hvordan skal det fraktes inn. K har ingen mulighet til å komme seg inn til byen (dvs Bukavu) som ligger hundrevis av kilometer unna, uten vei og med væpna rebeller. Hun har ingen tilgang til alle tilbudene som finnes for kvinner her i byen.

Men CAMPS's "spesialitet" er å dra til de vanskeligst-fremkommelige områdene. Der hvor rebellaktiviteten er høyest. Der hvor "ingen" er.

Hjelpen er mangfoldig fordi behovene er mangfoldige. Hjelp til fysisk helse. Hjelp til å komme seg på beina sosio-økonomisk. Og det som er selve kjerneinnholdet og CAMPS's andre spesialitet: psyko-sosial hjelp. For om du har fått behandling for seksuelt overførbare sykdommer og annen fysisk helsehjelp, så får du ikke stabla livet ditt på beina hvis traumene fortsatt regjerer alt i ditt indre. Den sosiale biten, med å få hjelp til å komme hjem til familien din og bli akseptert av familien din er også helt avgjørende, og det vil jeg skrive mer om en annen gang.

For å gjøre en lang historie kort for K, etter støtte og hjelp, så er hun i dag ei jente som står oppreist i livet sitt og sier: "Jeg ser fremtida".

K er ikke med på bildet, som er fra en annen landsby i et område i nærheten, men som viser den mest synlige delen av arbeidet: en gris, geit e.l. som en startopphjelp til økonomisk stabilitet.

"...å forbinde dem som har et knust hjerte..."

God pinsehelg, alle sammen! Se fremtida.

Påskefeiring i Maniema

Da jeg for et par dager siden skrev et blogginnlegg (om utdanning, væpna konflikt og Nindja), var det gått omtrent to hele måneder siden sist. Det er ikke fordi det har skjedd så lite de siste par månedene - heller tvert i mot. Etter et par uker med besøk fra familie i Norge, har jeg vært på konstant reisefot, til dels med liten tilgang til internett og stort sett hele tida med mye program. Skal prøve å fortelle litt etter hvert, og begynner med påskeuka som ble tilbrakt i Maniema.

For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...

Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).

På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)

Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.

På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.

Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.

Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.

Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.

og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).

Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!

Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.

Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.

Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.

Utdanning og håp for liv uten våpen

Denne uka har jeg lest to interessante artikler i Bistandsaktuelt, om Utdanning som rettighet og ikke et instrument mot terrorisme og om Utdanning til gutter for å hindre at de griper til våpen. Redd Barnas stedlige representant i Kongo sier at hun får nesten daglig høre om væpna aktivitet - og vet at da går ikke barna i området på skolen på noen dager og tenker på hvilke konsekvenser det får for utdanningen deres. Denne uka har jeg også fått høre om ny væpna aktivitet i Nindja, og tankene har gått til disse guttene som går på en av skolene våre der:

Mange av barna på skolene vi hjelper der i Nindja er berørt av krig og væpna aktivitet på ulike måter: mista foreldre, blitt født etter voldtekt. Mange er i faresona for å bli rekruttert i væpna grupper. Familiene deres legger stor vekt på skolegang og hvilket potensiale det utgjør i livene deres - ja de tillegger utdanning en helt avgjørende rolle for at barna, og spesielt guttene, skal vokse inn i sivile, samfunnsbyggende liv.

Stor respekt til alle lærere, rektorer, foreldrekomitémedlemmer og andre som gjør det mulig at skolene startes opp og drives midt i usikkerhet, ustabile forhold med væpna elementer, fattigdom. Stor takk til dem, og til alle som hjelper dette arbeidet på ulike måter!

Mål for 2016: Mont Ngafula-skolen i Kinshasa

Det er fint å se bakover på hva vi har vært med på i 2015 (se Årskavalden), men det er også fint å se framover og hva vi håper å være med på i 2016. Og da er et av hovedmålene å redde skolen som vi besøkte i Kinshasa, nemlig Mont Ngafula-skolen.

Skolen har stått halvferdig i 6-7 år, i regn, høy luftfuktighet og alt slags vær, og nå holder betongen på å bli ødelagt og vi frykter for at hele bygget må rives. Derfor var hovedformålet med turen vår til Kinshasa før jul å inspisere skolebygget og lage en plan.

Her ser vi at jernet har blitt synlig og begynt å ruste i taket til førsteklassingene på bildet over.

Førsteklassingene holdt på med fransk grammatikk (stakkars unger! ;) )

Takket være hjelp fra Lærernes misjonsforbund fikk vi reddet nesten halve bygget i 2014, med takkonstruksjon og nytt lag med sement på resten av det åpne/tomme taket.

Nå er vi godt i gang med å skaffe nok midler til å få dekket resten av bygget med takplater og reparere innertaket (hjertelig takk til søstermisjonen på Lena og Filadelfia Ålesund så langt), og sammen med en stor innsats fra foreldrene håper vi at bygget kan reddes og alle klasserommene fylles med skoleelever og læring. 

Å få oversikt over sykehusene, helsesentrene og skolebyggene som ble stående halvferdige da prosjektsamarbeidet ble stoppa rundt 2009 er en viktig målsetning i det pågående helse- og utdanningsprosjektet nå som prosjektsamarbeidet er gjenoppstarta - og forhåpentligvis lage en plan for hvordan de kan bli ferdigstilt. Men denne skolen i Kinshasa er en hastesak, og det er ikke tid til å vente på noen konklusjon på en slik oversikt neste år - så det er et høyt prioritert mål sammen med skoleledelsen og foreldrekomiteen å få reddet skolen i løpet av dette året og aller helst så snart som mulig.

Årskavalkade: For et godt, gammelt år!

Vi er langt uti februar allerede men jeg holder fortsatt på med årsrapporter for 2015, og det er faktisk veldig oppløftende - så utrolig mye bra og herlig, vanskelig og viktig, vi fikk være med på i løpet av fjoråret.

Noen høydepunkter:

Flere episke turer til Nindja og sykehuset der - det ble oppblussing i væpna aktivitet, men så ble det våpenhvile eller i alle fall fredeligere igjen slik at vi AKKURAT rakk å bygge vanntank før tørketida satte inn. Og de høygravide mødrene som venter på å føde fikk madrasser i stedet for å ligge på tørka gress, og etter hvert et ventehus, og i august var det stooor fest da sykehuset ble innviet. Umulig å ikke smile når jeg tenker på dette.

Flere turer til Kaziba også, særlig for å prøve å finne ut av hva som var galt med kraftverket der og å prøve å reparere det, og jammen fant vi ikke ut av det med skikkelig teaminnsats, og nå går kraftverket bedre enn det har gjort på årevis!

Mange menighetsbesøk - jeg holdt på å skrive "utallige", men så mange er det ikke - jeg har telt cirka førti forskjellige menigheter i løpet av fjoråret. Kafindjo står i en særstilling - å stå opp grytidlig om morgenen før det er ordentlig lyst og så klatre oppover fjellet og komme fram nesten i tide til gudstjenesten begynner og bli tilbudt et fat kaldt vaskevann av pastoren - det var en herlig opplevelse. Men de fleste er nærmere byen: i Kabare, Nyangezi og i Bukavu by. Barnekor, ungdomskor, mammakor og felleskor, og et og annet mannskor. Stor gjestfrihet, mange gode måltider sammen med menighetslederne etterpå, og mange egg som gaver med hjem.

Uka før regntida begynte igjen, hev vi oss rundt og fikk besøkt Itombwe-fjellene. Ubeskrivelig sterkt å høre folk fortelle om forsoningen de har arbeidet for og oppnådd. Fryktelige stammemotsetninger, der de har tatt livet av hverandre til og med innad i kirka. Og så står de side om side og fyller kirka
 med lovsang!

Turen til hovedstaden var også uforglemmelig. Arbeidet for gatebarn rørte meg. Kinshasa er en moderne storby som fikk oss bønder fra Sør-Kivu til å glo med store øyne! Å spise fisk ved Kongo-flodens bredder var prikken over i-en.

Jeg har fortsatt mye igjen å fortelle derfra, ikke minst om det som var hovedformålet med turen: å se på skolen som står der halvbygd og vurdere om det fortsatt er mulig å redde den.

Og så ved årsslutt: besøke Christina og Scott og arbeidet i Ituri, bl.a. skole for døve barn, og feire jul og nyttår sammen.

Utover høsten var mye av fokuset på arbeidet for kvinner som har overlevd seksuell vold, og på senhøsten åpnet vi "antenner" (lytteposter) i de mest avsideliggende og vanskeligst fremkommelige stedene i Sør-Kivu der det fortsatt er flere aktive væpna grupper. Vi har arbeidet og banket på dører for å videreføre arbeidet for barn og ungdommer som har vært med i væpna grupper, inkludert jenter som har vært med i væpna grupper, og de spesielle behovene og utfordringene de står i for å bli integrert i samfunnet og det sivile liv igjen. Nå blir dette nye året et viktig forberedelsesår for å videreføre dette arbeidet.

Et skoleår tok slutt og et nytt skoleår begynte. Over 800 skoler drives av CELPA rundt omkring i landsbyer og hundretusenvis av barn får dermed muligheten til å gå på skole. Mange foreldreløse barn har fått hjelp til skolegang, og mange "rebellunger" som alle er så redd at skal bli som fedrene sine - men som alle håper at om de får gå på skole så er det en stor sjanse for at de vil bli gode fredelige samfunnsborgere.

Det er vanskelig å komme på en god avslutningssetning eller kommentar. Kunne jo blitt matt av mindre - jeg blir helt overvelda når jeg ser tilbake på året som gikk. Når jeg står midt oppi det, kan jeg bli overvelda av behov og problemer og alt som er vanskelig - hvor mange meldinger per uke får jeg ikke om ulykker, avblåste tak, syke barn, sultne barn, ufred og mye mer. Men det gjør godt å se tilbake på alt arbeidet som faktisk har blitt gjort. Tenk at sykehuset i Nindja hadde vann gjennom hele tørketida. Tenk at sykehuset i Kaziba nå har et kraftverk som fungerer hele døgnet, hele uka, hele måneden. Tenk på alt det gode arbeidet som gjøres for kvinner i de mange titalls menighetene vi har besøkt. Tenk på alle barna som har fått gått på skole. Da blir ikke fjorårets overskrift "vanskeligheter", men heller "håp" og "takknemlighet".

Fotballfeber!

Hoooiii! I går ble Kongo afrikanske mestre! Fotballfeberen her i byen har bare økt og økt de siste par ukene, og nådde sitt store høydepunkt i går da finalen i African Nation Championship (CHAN) gikk av stabelen i Kigali, Rwanda. Tusenvis av folk valfarta herfra og over grensa. Alle fly i Kongo søndag og mandag var innstilt og sendt til Kigali for å fly prominente gjester. Noen pastorer fikk visstnok alle barna til å gå ned på kne i stua og be til Gud om hjelp (det er litt juks, men...)

Og Kongo ikke bare vant, men vant storveies: 3-0 over Mali.

Bilde fra Radio Okapi.

Det er vanskelig å forestille seg støynivået her i byen for den som ikke opplevde det, men om noen fortsatt husker fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, så husker dere antakelig det episke blåseplast-instrumentet vuvuzela? De ljoma over byen i går, og jeg er ganske sikker på at jeg hørte messing-korps-instrumenter også. Hundrevis av biler tuta. Titusenvis av folk hyyylte.

Første gang jeg hørte slike fotballhyl (det begynner å bli et par år siden nå), trodde jeg at det var brutt ut krig - at en bombe hadde slått ned eller noe sånt - for plutselig hyles og skrikes det over hele byen som om det er en krisealarm. Jeg lurte på om jeg skulle kaste meg ned på gulvet eller løpe til sikkerhetsrommet (som ikke har vinduer), men så var det bare at noen hadde scora mål i en fotballkamp.

Det er herlig å oppleve den nasjonale stoltheten - alle er ett og enige når det gjelder landslaget, også i et politisk spent år som i år (som kanskje blir valgår og kanskje ikke). Absolutt alle samtaler jeg har hatt i dag, enten på telefon eller in person har begynt med "gratulerer med kampen" og så noen jubelscener, høy latter og høy stemning.

Ja, så høy er stemninga at det går rykter om at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke blir noe av en turné med trofeet. Det sies at det var planlagt å dra via Goma og kanskje Bukavu og noen andre byer før den endelige hjemkomsten i hovedstaden med trofeet, men at folka her i Kivu er for gærne og gira og kommer til å skyte hverandre i pur glede og ekstase... Nå ja, jeg vet ikke om det stemmer - man skal jo ikke tro alt man hører. Men moro er det lell - at Kongo er mestre! Landet kommer jo fryktelig dårlig ut på de fleste statistikker, lister og sammenlikninger, MEN i fotball er de nå best! Que vivent les Léopards!

Kvinnene i avsidesliggende landsbyer med mye væpna aktivitet

Det har vært ei uke med lange dager og mye som har skjedd, og jeg har mye å fortelle og vet ikke hva jeg skal begynne med, men tror rett og slett jeg vil begynne med det som ligger lengst oppe i hjertet: arbeidet for og med kvinner som har overlevd seksuell vold og mot seksuell vold. Det er både en smerte og et privilegium å få være en liten del av dette arbeidet.

Det er et titalls aktive væpna grupper bare her i provinsen Sør-Kivu, og mange av dem holder til i forskjellige områder i Shabunda - områder som er vanskelig tilgjengelige, ja nesten umulig. De som arbeider der kjører en dag eller to i bil på forferdelige veier og fortsetter så kanskje en dag på motorsykkel. Det er ikke rart at det er her det er mye herjinger, for det er ikke lett verken for den nasjonale eller den internasjonale hæren å nå inn dit og stoppe de væpna gruppene. Og hjelp finnes det også lite av, fordi det er så vanskelig å komme seg til de forskjellige stedene. Men - vi har noen ildsjeler! Og de er der - til stede.

Så mange kvinner kommer til dem. Jungeltelegrafen går. En kvinne har hørt fra venninna si at det var godt å komme og snakke, at venninna fikk hjelp, så nå tør også hun å komme og fortelle. Mange var ute på åkrene. Dyrka mat. Så kommer de væpna mennene. Noen gjør seg ferdige der og da - hele gruppa med menn. Andre tar med seg kvinnene på skogen og holder dem der i fangenskap i noen uker eller måneder.

Flere forteller om selvmordstanker.

Men så får de hjelp. Den enkelte blir hørt og sett. Og får bekreftelse på at de er fortsatt hele mennesker. Og så finner de hverandre, kommer sammen i grupper, ser at det er ikke bare meg, kjenner på et fellesskap. Og styrkes av det.

Noen av de unge jentene får hjelp til å komme tilbake på skolen, etter lange fravær etter de traumatiserende opplevelsene. Så fortsetter skolegangen.

Livet går videre.

Og landsbyen får hjelp til å forstå, ta imot og ta seg av. Noen av disse kvinnene sammen med andre kvinner danner team som underviser landsbybefolkningen. Målet er å redusere den seksuelle volden, og å redusere stigmatiseringen. På bildet under ser dere en gruppe slike landsbyundervisere:

Modige kvinner som snakker om noe vanskelig i mange fora.

I ufattelig avsidesliggende landsbyer, nesten umulig å komme seg til. Midt i de væpna aktivitetene. Dit hvor ingen hjelpeorganisasjoner kommer. Dit hvor ingen nyhetsbyråer kommer. Der de kvinnene som trenger det mest men som har fått minst hjelp er.

Tenk at der får vi være med å hjelpe. Og den hjelpen multipliserer seg når kvinnene finner hverandre og hjelper hverandre. Dette er et stort bønneemne og et stort takkeemne på en gang.

To nasjonalhelter hedret i helga

I helga var det intet mindre enn to nasjonalhelter og landsfedre som ble hedret og minnet her i Kongo: 16. januar var det 15 år siden tidligere president Laurent Kabila ble drept og 17. januar var det 55 år siden landets første statsminister, Patrice Lumumba ble drept.

Da vi var i Kinshasa, besøkte vi mausoleet/minnesmerket til Mzee Kabila, sammen med pastor Kombe:

"Svik aldri Kongo"

Seks hender symboliserer seks land som hjalp Kabila: Burundi, Rwanda, Uganda,  Zimbabwe, Angola og Namibia

Han begynte som president 17. mai (som derfor er en festdag her også!) 1997, etter Mobutus mangeårige diktatur. Han feires fortsatt som en frigjøringshelt. En gang i tiden var Che Guevara her i Kongo, og da var visst Laurent Kabila den lederen han så mest potensiale i, selv om han også syntes han var slapp og udisplinert... Kabila ble drept av en av vaktene sine, og det er vel ingen som helt vet hva som skjedde eller hvem som stod bak, selv om flere ble henrettet da og flere fortsatt sitter fengslet i dag.

Kabila var "lumumbist", og Lumumba selv ble altså drept 40 år minus 1 dag før ham. Lumumba var den store uavhengighetslederen og er en frigjøringshelt av dimensjoner. Antakelig stod belgisk og amerikansk etterretning bak drapet på ham. Han finnes det ingen hedersgrav for, for liket ble løst opp i svovelsyre... Ingen pen historie! En i det internasjonale samfunnet som prøvde å hjelpe Kongo på den tida var daværende Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, som døde i en flystyrt noen måneder senere nettopp på vei til fredsforhandlinger i Kongo - også hans død spekuleres det mye i hvem som stod bak, og antakelig var det ikke bare en uskyldig flystyrt...

Det fysiske livet kan mennesker ta av hverandre, men ingen kan kvele tanker og ideer, og Lumumba er fortsatt en helt. Hovedgata her i Bukavu er oppkalt etter ham, og mange andre hovedgater, jeg vil tro i de fleste byer i Kongo.

Apropos tanker og ideer som ikke kan kveles: i helga ble en universell helt hedret og minnet også - Martin Luther King Jr! Han ble født 15. januar 1929 (mye hyggeligere å minnes noens fødsel enn død!) og i går (mandag) var det MLK Day i USA. Facebook var ganske full av MLK-sitater, og jeg leste alt jeg kom over. Her er noen av mine favoritter:

"The time is always right to do what is right."

"Life's most persistent and urgent question is, 'What are you doing for others?' "

"Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that."

"Our lives begin to end the day we become silent about things that matter."

"I have decided to stick with love. Hate is too great a burden to bear."

Tiden er alltid inne til å gjøre det som er rett!